Et laksehode vender hjem

Etter to og et halvt år som Norges sjømatråds utsending i Sørøst-Asia, er det på tide å vende hjem til Norge. Mens jeg har vært ute har jeg holdt opp et hundretalls laks og smilt med alle tennene jeg har fått utlevert, og det er ikke få, til pressefolk, bransjefolk og butikkunder over hele Asia. Det har vært som å spille med norsk landslagsdrakt hver dag.

Illustrasjon: Jens K. Styve

Illustrasjon: Jens K. Styve

Å få markedsføre Norges mest kjente merkevare, laksen, og vår tredje viktigste eksportvare, sjømaten, er en drømmejobb. Jeg har fått være et laksehode på fulltid, og snakket om «Norwegian salmon» til både dem som vil høre og dem som ikke har vært riktig så interessert. Nå er det på tide å overlate stafettpinnen til min kollega Jon Erik. Dette er noe han av det han må lære:

Norsk laks er svære greier  i Asia. Hos Taiwans største sushi-kjede med 300 utsalgssteder henger beviset på veggen. På deres Ti på topp-oversikt er laks fra Norge nummer 1, 3, 4 og 5. Litt skamfull forklarte salgssjefen i Sushi Express meg at vinteren i Taiwan hadde vært svært kald. En supperett hadde derfor inntatt andreplassen. Det skulle dog være forbigående, og snart ville laks igjen tapetsere topp fem-listen.

Den nest største dagligvarekjedene i Singapore sjekket nylig hvilke dagligvarer som er viktigst for omsetningen. På toppen kroner kongen av fruktdisken (trommevirvel): banan. Nummer to er grønnsaksavdelingens rose: brokkolien, mens laks fra Norge sikret tredjeplassen. Vår røde fisk fra de kalde fjordene i nord er altså blant de mest innbringende produktene for i butikker i Asia.

Det er mulig Jon Erik allerede vet det, men det kan være greit å nevne at et av de viktigste utsalgsstedene for laks er hos våre svenske venner i IKEA. De har like godt en regel som sier at «lax med graddsås» i IKEA-restaurantene og laksefileten i «Scandinavian food store» må være fra Norge. Når IKEA åpner sin første butikk i Indonesia i oktober, ventes importen av norsk laks til å øke med ti prosent.

I min grenseløse iver og naivitet foreslo jeg for IKEAs landsjef i Indonesia at vi skulle samarbeide om kampanjer når de åpnet butikken. IKEA-sjefen takket for omtanken, men svarte at han var mer bekymret for hvordan de skal holde antallet besøkende nede, enn han var interessert i økt interesse. 250 millioner mennesker, som alle vil handle i en IKEA-butikk, kan rett og slett bety for mye trengsel.

Hva må et laksehode kunne om laksehoder? Jo, at hodene som i liten grad spises i Norge, er den største delikatessen for mange i Asia. Går du på et marked i Manila, Bangkok eller Singapore og forteller ekspeditøren at du ikke vil ha hodet, ryggben og finner, tenker at du nok ikke forstår ditt eget beste. Omsorgsfullt pakker han det ned i posen din. Det vi i Norge regner som avkapp, er førsteklasses mat i Asia og de vil ha både laksefilet og laksehode på middagsbordet.

Det store spørsmålet for jobben videre er å finne ut hvordan vi skal vi klare å være et laksehode foran våre konkurrenter? Vi har allerede gjort mye riktig, og hatt en god porsjon medvind. Det har gitt oss  stilling som markedsleder for laks i Asia med 74 prosent markedsandel. Vår laks kan fly «business class» på rutefly som flyr daglig fra Norge til land i Asia. Fersk laks fra nord kan nå kunder i Japan på under 36 timer. Til land som Indonesia og Malaysia når laksen ut i butikk på tre døgn. Det gjør at vi kan selge fersk, norsk laks som sashimi, og surfe videre på verdens raskest voksende mattrend: rå sjømat på japansk vis.

Mens en ny kollega skal ta over Sør-Asia, skal jeg skal hjem til Norge og Norges beste jobb: rollen som kommunikasjonsdirektør i Norges sjømatråd. Der skal dette laksehodet omskoleres til igjen å snakke  like mye om alle norske sjømatprodukter. Jeg har allerede startet treningen for en ny landslagsrolle, denne gangen ikke bare for laksen, men for Team Norwegian Seafood. Kan et fiskehode ha det bedre?

Med norsk laks i kofferten

Jeg var ikke tilstede da det hendte i 1985, men jeg kan likevel levende forestille meg scenene på hotellrommet i Tokyo. 10-12 nordmenn sto tett sammen rundt bordet. Dagen etter skulle de overbevise vertskapet om at den norske laksen var perfekt til sushi. Nå måtte de øve seg på å spise rå laks – uten å grine på nesen eller spytte den ut.

Laksesamuraier

I dag ser du sjelden et sushibrett uten laks. I 1985 var minst to ting annerledes. For det første var det nesten bare japanere som spiste sushi. For det andre var det sjelden at sushikokker la laks på de perfekte risputene. Det var to grunner til det: For det første har den japanske vill-laksen en smak og fettsammensetning som gjør den lite egnet til sushi. I tillegg må den japanske laksen, som annen villfisk, fryses før den kan spises rå.

I Norge var oppdrettseventyret kommet godt i gang i ’85. Nå produserte vi stadig mer laks, og vi jaktet på nye markeder. Glupe hoder i Norge hadde fått med seg at japanerne spiste masse andre ting fra havet helt rått. Den norske laksen måtte vel kunne selges til Japan og brukes til sushi?

Nå avdøde Finn Bergesen jr. ble utnevnt til leder for Prosjekt Japan, som hadde deltakere fra næringsliv, forskning og politikk. Det var disse som i 1985 dro østover med laks i kofferten, og som møttes på hotellrommet for å øve seg på å holde maska. Resten er historie. Laks fra Norge er i dag den aller viktigste ingrediensen i sushi, i Japan som i resten av verden. Vår laks distribueres til over 100 land, og muligheten til å sende fersk laks med fly verden rundt er et viktig fortrinn.

Deltakerne i Prosjekt Japan er eksempler på nordmenn som hentet rennafart og dro ut i verden med en stor idé. De hadde tro på at de kunne endre etablerte sannheter, men var ikke måte på hvor mange ting som lå i veien for suksess. Forståsegpåere hevdet at laksen fra Norge var for stor, for liten, for blek, for rød, for fet, for mager, for dyr og for lite kjent. Prosjektdeltakerne ga seg likevel ikke. De hadde vilje til å stå på til målet var nådd. Vi som jobber med sjømat i dag, kan hente både inspirasjon og gode historier fra våre forgjengere.

Sushi

I forrige uke samlet Norges sjømatråd 60 indonesiske sjømataktører til sushi-treff i Jakarta. I et land hvor sushirestauranter snart finnes i alle de over 700 kjøpesentre i hovedstaden, er det behov for mye laks. Denne laksen synes vi som jobber for norsk sjømat bør komme fra Norge. Fordi det er den norske laksen som smaker best til sushi, den er ferskest og den er originalen. Takket være nordmenn som for nesten 30 år siden gikk foran og banet vei, kan vi med stor troverdighet fortelle historien om hvorfor norsk laks bør velges av innkjøper, kokker og konsumenter også i Indonesia. I møter med våre indonesiske samarbeidspartnere forteller vi gjerne om da norske Laksevikinger dro til Japan og omskolerte seg til Laksesamuraier. Historien om utviklingen av norsk laks til sushi fenger i en fremvoksende økonomi som Indonesia, hvor en gjerne ser til økonomiske stormakter som Japan og Singapore.

Om vi lykkes med arbeidet for norsk laks i Indonesia vet vi ikke sikkert før om 5-10 år, men skal vi nå målet må vi satse, og vi må satse sammen: Norske sjømatbedrifter, Norges ambassade, Innovasjon Norge, Norges sjømatråd og våre indonesiske samarbeidspartnere.

I dag er leveransene av norsk laks så god at det ikke lengre er nødvendig å fly med fisk i kofferten, men takket være Prosjekt Japan kan norske sjømataktører reise rundt med en førsteklasses historie. Som alle andre gode historier begynte også denne «i et land, lang langt borte». Fortellingen som ble startet i Japan fortsetter i andre land i Sørøst-Asia. Jeg skal holde dere oppdatert på utviklingen og jeg tror jeg kan love dere en «happy ending».

Hvorfor har en halv million mennesker sett dansende sushi på nettet?

En gruppe dansere virvler rundt i et mørkt rom og ender til slutt i en fargerik konstellasjon – en levende sushibit. De nye filmene Norges sjømatråd har lagt på YouTube går internett rundt i rekordfart. Bare to uker etter lanseringen er de sett av mer enn 500.000 personer. Dermed har de langt overgått Sjømatrådets villeste drømmer om spredning, og de har blitt omtalt på en rekke nettsteder fra hele verden.

twitter_header_3

«Viral spredning» har vært noe nær den hellige gral for internettmarkedsførere de siste årene. Men hva er det som gjør at sushifilmene sprer seg, mens så mange andre videoer ikke gjør det?

Hva skaper viral effekt?

Forskerne Jonah Berger og Katherine Milkman har muligens noe av forklaringen. De har forsket på hvorfor innhold sprer seg på nett – hva det er som får oss til å klikke «liker» og «del».

Mange tror negative nyheter sprer seg mest. Forskernes funn antyder at dette ikke er tilfelle:

  1. Positive hendelser og nyheter spres mer enn negative.
  2. Innhold som vekker sterke følelser, som overraskelse, glede eller sinne, spres mer enn innhold som gjør oss triste, melankolske eller mildt oppstemt. Graden av adrenalin har altså noe å si.
  3. Nyttig og opplysende innhold spres mye. Nytteverdien er en viktig ingrediens i viral effekt.

Sushifilmene: morsomme og overraskende

Nå kan man si mye fint om dansende sushibiter, men spesielt nyttig kan det vanskelig sies å være. Når sushifilmene deles og spres på YouTube, Twitter og Facebook, er det nok derfor faktor nummer to som spiller mest inn:

  • De er overraskende, ikke minst med Sjømatrådet som avsender.
  • Mange finner dem morsomme.
  • Noen synes de er så kleine at det blir morsomt, se punktet over.

Andre som har håp om viral suksess, bør altså ta læring av Sjømatrådet: Det som får oss til å sperre øynene opp, og det som får oss til å le eller bli forbanna, vil vi dele. Alternativt får du satse på å lage noe skikkelig nyttig. Og hvis du får til noe som både er nyttig, morsomt og overraskende, har du sannsynligvis lagt det virale gullegget.

Forskningsartikkelen til Berger og Milkman er publisert i Journal of Marketing Research og kan leses her.