Norsk småttisme

Den norske «småttism’en» er kvelende, kjedelig og tar oss ingen vei. Tenk om vi gjorde mindre smått og ryddet rom for store ting? Bjørn Kjos i Norwegian kunne fortsette å fly mellom byer i Norge, men han og hans ansatte ville ikke bli bedre av å gjøre mer av det samme. Norwegian vinner bare kampen om markedsandeler ved å sette seg nye mål og prøve på det de ikke gjør fra før. Istedenfor å riste på hodet over sene fly fra Bangkok bør vi klappe for de som tør satse. Uten folk som Kjos blir det meste som før!

Illustrasjon: Jens K. Styve

Illustrasjon: Jens K. Styve

Smått er godt i Norge. Når det satses på markedsføring og utvikling av markeder spørres det sjelden om hva som er oppnådd, men alltid om hva det koster. Er kostnaden tilstrekkelig lav og målsetningen middels ambisiøs, er det meste greit. Satses det derimot stort møtes det ofte med skepsis. – Han skulle nok ikke prøvd seg på dette med langdistansefly, er allerede dommen over Kjos. – Kunne han ikke bare holdt seg til Norge isteden for å tenke så stort? Samtidig hadde ikke Leiv Eriksen oppdaget Amerika om han nøyde seg med å seile langs fjæra. Steve Jobs hadde aldri lagd iPhone om han trodde at finske eksperter på bildekk og støvler allerede hadde laget verdens beste mobiltelefon.

Smått og trygt legges ikke merke til og tar oss ikke videre. Ingen husker konferansen om den er helt lik de fem foregående. Den huskes derimot om du åpner med et lokalt rockeband som blåser tupeen av gjestene. Serverer du lunch utenfor hotellets mørkebrune spisesal kan det til og med hende gjestene vil komme igjen neste år.

Et eksempel på å gjøre ting større og villere er Norges sjømatråd og norske klippfisk-eksportørers sponsing av en sambaskole i Brasil. Under karnevalet i Rio danset og sang  4500 brasilianere om norske folkeeventyr og den norske klippfiskhistorien i opptoget. Alt ble vist live på en av klodens meste sette tv-sendinger som en times reklame for norsk klippfisk. Billig var det ikke, men i jubelen glemte selv sindige nordmenn å spørre hva det kostet. Den målbare merkevare-effekten og opplevelsen trumfet all tvil om at det var verd selv store penger.

Jeg bladde nylig i gammelt reklamemateriell her i Singapore. I haugen av brosjyrer kom jeg over en kampanje for norsk laks fra 1991. På den tiden produserte vi ikke mer laks i hele Norge enn vi i dag gjør i et mellomstort norsk lakseselskaper. Eksporten til Asia var noen beskjedne paller i uka. Likevel var budskapet på brosjyren fra ‘91 knalltøff. I store bokstaver sto det: «The King has arrived». Det er uvanlig tøffe ord fra et lite norsk selskap i utlandet.

king has arrived1

Å snakke i store bokstaver faller seg ikke lett for oss nordmenn. Det stokker seg når vi skal ta i, men du verden som det fungerer når vi våger å tenke, snakke og gjøre store ting. «Konge»-kampanjen er fortsatt en snakkis i restaurantbransjen i Singapore. Ikke på grunn av slagordet alene, men fordi vi fløy asiatiske kokker til Norge, arrangerte konkurranser med skikkelige premier og fortalte historien om «The King» som var perfekt for Singapores nasjonalretter.

I USA heter det «go large or go home». Det er både befriende og mye mer inspirerende enn drive på med alt som er smått. Mitt mål for 2014 er å drive mindre med småttisme og satse større. Samtidig håper jeg Bjørn Kjos får flyene i rute slik at det blir enda lettere å heie på en som virkelig tør satse.

Å skape ringer i vannet

Jeg får ofte spørsmålet «Hva gjør egentlig en fiskeriutsending i Norges sjømatråd Jeg skjønner at mange lurer på det. Organisasjonen er unik i verdenssammenheng. Norge er alene om å ha egen virksomhet som jobber internasjonalt på vegne av sjømatnæringen for å utvikle markedene. Sjømatrådet jobber for at norske sjømatbedrifters produkter skal øke i verdi. Vi finansieres av næringen og i dette ligger et stort ansvar. Men også store muligheter!

Merete

Når jeg får spørsmål om hva jeg gjør svarer jeg ofte at jobben min er å skape ringer i vannet som andre kan surfe videre på. Jeg skal få ting til å skje; starte bevegelsen som gjør at vi treffer et stadig større publikum – flere aktører i handelen og flere konsumenter  – og dermed starter en bølge av etterspørsel etter norsk sjømat.

For å ta et konkret eksempel: Forrige uke arrangerte jeg et seminar for konvensjonell bransje i Norge og Italia. Italia er et marked som historisk sett har spist mye klippfisk og saltfisk. Vi har imidlertid observert en nedadgående trend de siste årene. Norge er nå nesten ute av saltfiskhandelen. Island og Færøyene har overtatt dette markedet. Verken Island eller Færøyene har imidlertid satset aktivt på utvikling av markedet. Derfor taper de i dag andeler til andre fiskeprodukter og andre proteinkilder. Dette gir muligheter for de norske produktene. For det første er italienerne glade i hvitfisk og de er glade i konvensjonelle produkter. For det andre har de en positiv assosiasjon til Norge og våre produkter. De foretrekker norsk baccalà (klippfisk og saltfisk) og stoccafisso (norsk tørrfisk). For det tredje har Norge en stor, bærekraftig torskebestand som vi kan tilby i nye markeder. Sist, men ikke minst har Norge gjennom Sjømatrådet midler til å drive markedsføring og kommunikasjon overfor forbruker.

T├╕rrfiskarrangement_Bergen_36

Skal vi klare å utvikle markedet for våre produkter i Italia er vi avhengig av at de italienske aktørene ser mulighetene i de norske produktene. Næringsaktørene må i første omgang overbevises. Bransjeseminaret var et forsøk på å bidra til å overbevise de italienske aktørene. Jeg ville legge til rette for å skape engasjement hos aktørene og å synliggjøre overfor dem at Norge er en partner for fremtiden. Sjømatrådet vil investere i å bygge markedet, sammen med både norske og italienske aktører. Min rolle i dette er med andre ord å være døråpner og fasilitør. De norske eksportørenes rolle er å bygge relasjoner mellom sin bedrift og den italienske næringsaktøren og deretter kunden. Sammen håper jeg at vi gjennom min tilrettelegging har satt i gang noen bevegelser – som gjør at norske produkter når enda flere italienske forbrukere.

Kunne du tenke deg å være med å skape ringer i vannet? Følg med på ledige stillinger her.

Fra idemyldring i Tromsø til Rock in Rio!

I år fylte Buktafestivalen i Tromsø ti år. Som stolt samarbeidspartner var vi i Sjømatrådet enige om at dette krevde noen ekstra slag på den berømte stortromma.

Trekning pågår

Samtlige år vi har vært involvert, har vår fiskehjell og banking av tørrfisk vært vårt signalarrangement. Det hersker ikke tvil; dette er blitt tradisjon for publikum. Det hindrer oss ikke i å stille spørsmål om hvorvidt dette er noe vi skal gjenta hvert år. Var tiden inne, i anledning tiårsjubileet, til å finne på noe helt nytt? Kreative krefter i Sjømatrådet samlet seg over møtebordet for å tenke nye tanker. Hva annet spennende kunne vi finne på, som ville være med å sette ekstra fokus på den fantastiske sjømaten som selges under festivalen, som passer inn i festivalprofilen og samtidig skaper engasjement internt?

Jeg vil påstå at Buktafestivalen har en matprofil som er i verdensklasse. Det selges sushi, laksewrap, fesk&potedes, fiskeburgere og mye annet snacks over disken. Dette er noe vi er stolt av å ha vært med på å utvikle og framheve. Og publikum gir klare tilbakemeldinger; denne festivalmaten digger vi!

Tilbake til møterommet: Etter å ha skrinlagt det ene hårete konseptet etter det andre både på grunn av sikkerhet (ja nå kan du lure), praktiske umuligheter og tidsmessige hensyn, foreslo en kreativ kollega plutselig ut av det blå: «Hva med å sende noen av publikummerne på samme reise som sjømaten tar hver dag?»  «Tja, det er ingen dum ide» tenkte vi andre. Etter hvert som ideen utviklet seg, tok det ikke mange sekunder før vi skjønte at dette var genialt. Her skulle vi slå alle fluer i en smekk, eller håve inn all torsken i samme håndvending, om du vil. En konkurranse som tok utgangspunkt i sjømaten på festivalen, en konkurranse som krevde tørrfiskbank med hammer og en konkurranse med fantastiske premier som sendte heldige vinnere ut på samme reise som norsk sjømat, til beslektede rockefestivaler rundt om i verden der Sjømatrådet har kontorer. I alt 13 land å velge mellom.

Totalt fem vinnere med følge skulle få sjansen til å reise til enten Midi Music Festival i Kina, Rock in Rio i Rio, Azkena Rock festival i Spania, Glastonbury i Storbritannia og SXSW i USA.

Vinnere

Oppslutningen på festivalen var som forventet, strålende. Hvem vil ikke vinne en slik tur? Og da trekningen ble foretatt stod vi igjen med fem heldige vinnere som alle reagerte med følgende tilbakemelding: «Nei, du spøker? Jeg vinner jo aldri noe. Nå må jeg gå å spille lotto».

Men vant gjorde de! I kraft av å være på Bukta og i kraft av å smakt og vurdert sjømaten de spiste der, skal de fem vinnerne i løpet av 2014 ut på en fantastisk reise til fem fantastiske land og til fem fantastiske festivaler. En reise over 400 000 tonn norsk sjømat tar hvert år til disse fem landene.

Vi ønsker alle fem en fantastisk reise!

Bodø – Boston tur/retur

Siste semester av bachelorgraden i eksportmarkedsføring ved Universitet i Nordland har jeg tilbragt i Boston. I stedet for å sitte på skolen å lese om markedsføring, har jeg fått førstehånds erfaring på Sjømatrådets kontor i USA. Jeg kom hit med en del teori, men uten mye praktisk erfaring om markedsføring eller sjømat. Jeg hadde ikke engang smakt sushi før jeg kom hit, noe som nå er en favoritt! Læringskurven har vært bratt, og utfordringene har stått på rekke og rad. Det er ikke rent lite jeg har fått oppleve den lille tiden jeg har vært her, blant annet promotering av skrei i New York, og Nord-Amerikas største sjømatmesse her i Boston.

BostonSeafoodShow

Norsk sjømat står sterkt rundt om  i verden, dette har jeg virkelig forstått i løpet av mitt opphold her, blant annet på grunn av den jobben Sjømatrådet gjør for å posisjonere sjømaten fra kalde, klare hav. Før jeg kom hit hadde jeg ikke tenkt så mye over hvor stor sjømatnasjonen Norge er, men dette endret seg raskt. Jeg har jobbet en del med statistikk og fått innsyn i hvor mye som faktisk blir eksportert fra Norge og ut i den store verden. Noe som også har slått meg, er hvilket potensiale det amerikanske markedet har, med tanke på hvor lite sjømat de spiser i forhold til kjøtt og fjærkre.

Når jeg prater med folk hjemme, får jeg spørsmål om jeg har lært noe, og om det er har vært et nyttig opphold. For min egen del kan jeg si at verktøykassen min har fått tillagt ikke bare ett, men en rekke nye og nyttige verktøy, som jeg vet jeg kommer til å få bruk for i min framtidige karriere. Det er en rekke ting som jeg har lært her som jeg ikke ville lært av å lese en bok:

  • Erfaringen med å bo og jobbe i et annet land – med alle utfordringene og spenningen det byr på.
  • Hvilke verktøy som blir brukt for å analysere og påvirke et marked.

Noe annet jeg tar med meg hjem er en tøffhet som jeg ikke hadde før jeg kom hit. Jeg har måttet gjøre ting her som jeg ville vegret meg for å gjøre hjemme, og i tillegg forklare meg på engelsk. Nettverket mitt har ekspandert, og jeg har fått innsikt i en utrolig spennende bransje hvor ting skjer fort, og fremtiden ser alt annet enn mørk ut. På grunnlag av alle tingene jeg har lært og opplevd vil jeg anbefale absolutt alle studenter til å gripe enhver mulighet de får til å ta et semester i utlandet. Man sitter igjen med erfaringer og opplevelser for resten av livet!

Kontrastene er store fra Bodø til Boston, men for en opplevelse det har vært!

Kevin

Jeg har skreipatruljert Europa

Før påske var jeg med skreipatruljen ut i Europa for å sjekke kvaliteten på SKREI®, et beskyttet varemerke eid av Norges sjømatråd. Arten vi snakker om er norsk arktisk torsk (Gadus morhua), og for at et eksemplar av arten skal kunne kvalitetsmerkes SKREI®, må en rekke krav oppfylles.

Skreipatrulje2

Skreipatrulje3

 

 

 

 

 

 

For eksempel skal fisken være bløgget levende, og ising av fisken skal skje på en slik måte at misfarging av skinnet unngås. Det er her skreipatruljen kommer inn, ved å utføre kontroller og sjekke at kravene blir overholdt. Patruljen består av kvalitetsinspektører fra Norges Råfisklag, som på oppdrag fra oss i Sjømatrådet utfører kontroller på kvalitetsmerket SKREI®.

Du kan gjerne spørre deg om hvorfor noen reiser land og strand for å stikke hodet sitt ned i kasser med fisk? Svaret er enkelt: Det er for å garantere at uansett om du befinner deg i Boston, Madrid eller Hamburg skal ha du tilgang til et produkt som holder jevn og god kvalitet. Det er akkurat som med andre merkevarer: Det skal smake og se likt ut uansett hvor du er i verden. Når patruljen nå er kommet tilbake til Norge, holder vi dialogen med dem som er blitt kontrollert og øvrige som er med i merkeordningen. Denne kommunikasjonen er essensiell for å sikre at vi også i fremtiden har stor etterspørsel etter kvalitetsproduktet SKREI®.

Etter turen kan jeg konstatere at det lønner seg å bygge merkevare av en så god råvare som den norske skreien: De fiskekjøperne vi var i kontakt understreket at de var villige til å betale en høyere pris dersom de får fisk av jevn og god kvalitet. Det forteller litt om potensialet for produktet. Jeg kan også slå fast at denne formen for kvalitetsarbeid blir verdsatt ute i markedene. Når formann etter formann på terminaler, og grossister i Europa, kan fortelle at de aldri, eller sjelden, har sett noen som på lignende vis utfører slike kontroller, så forteller det at vi har kommet lengre enn mange andre når det gjelder jobben mot sunn og god kvalitetsmat.

Jeg er ikke i tvil om at vi har tidenes mulighet til å bygge merkevaren SKREI® til nye høyder. Og jeg reiser gjerne Europa rundt med hodet i en fiskekasse for at det skal skje!

Skreipatrulje1