Bodø – Boston tur/retur

Siste semester av bachelorgraden i eksportmarkedsføring ved Universitet i Nordland har jeg tilbragt i Boston. I stedet for å sitte på skolen å lese om markedsføring, har jeg fått førstehånds erfaring på Sjømatrådets kontor i USA. Jeg kom hit med en del teori, men uten mye praktisk erfaring om markedsføring eller sjømat. Jeg hadde ikke engang smakt sushi før jeg kom hit, noe som nå er en favoritt! Læringskurven har vært bratt, og utfordringene har stått på rekke og rad. Det er ikke rent lite jeg har fått oppleve den lille tiden jeg har vært her, blant annet promotering av skrei i New York, og Nord-Amerikas største sjømatmesse her i Boston.

BostonSeafoodShow

Norsk sjømat står sterkt rundt om  i verden, dette har jeg virkelig forstått i løpet av mitt opphold her, blant annet på grunn av den jobben Sjømatrådet gjør for å posisjonere sjømaten fra kalde, klare hav. Før jeg kom hit hadde jeg ikke tenkt så mye over hvor stor sjømatnasjonen Norge er, men dette endret seg raskt. Jeg har jobbet en del med statistikk og fått innsyn i hvor mye som faktisk blir eksportert fra Norge og ut i den store verden. Noe som også har slått meg, er hvilket potensiale det amerikanske markedet har, med tanke på hvor lite sjømat de spiser i forhold til kjøtt og fjærkre.

Når jeg prater med folk hjemme, får jeg spørsmål om jeg har lært noe, og om det er har vært et nyttig opphold. For min egen del kan jeg si at verktøykassen min har fått tillagt ikke bare ett, men en rekke nye og nyttige verktøy, som jeg vet jeg kommer til å få bruk for i min framtidige karriere. Det er en rekke ting som jeg har lært her som jeg ikke ville lært av å lese en bok:

  • Erfaringen med å bo og jobbe i et annet land – med alle utfordringene og spenningen det byr på.
  • Hvilke verktøy som blir brukt for å analysere og påvirke et marked.

Noe annet jeg tar med meg hjem er en tøffhet som jeg ikke hadde før jeg kom hit. Jeg har måttet gjøre ting her som jeg ville vegret meg for å gjøre hjemme, og i tillegg forklare meg på engelsk. Nettverket mitt har ekspandert, og jeg har fått innsikt i en utrolig spennende bransje hvor ting skjer fort, og fremtiden ser alt annet enn mørk ut. På grunnlag av alle tingene jeg har lært og opplevd vil jeg anbefale absolutt alle studenter til å gripe enhver mulighet de får til å ta et semester i utlandet. Man sitter igjen med erfaringer og opplevelser for resten av livet!

Kontrastene er store fra Bodø til Boston, men for en opplevelse det har vært!

Kevin

Verdens beste sjømatnasjon – også i morgen

I dag ble stortingsmeldinga «Verdens fremste sjømatnasjon» lagt fram for Stortinget. Rammene kunne ikke vært bedre: Sjømatrådet rapporterer at nordmenn spiser fisk mer fisk hjemme. Og gledeligst av alt: Sjømatforbruket øker mest hos de yngste. Vi vet at det her skapes gode matvaner som ungdommen tar med seg videre i livet. Til glede for egen helse og for sjømatnæringa.

Samtidig får jeg melding om at EU har behov for 1,4 millioner tonn sjømat ekstra, hvert eneste år framover. Det gir fantastiske framtidsutsikter for en av Norges fremste eksportnæringer. Norge produserer allerede svimlende 36 millioner sjømatmåltider hver eneste dag.

Madrid1

Norsk laks har hatt en eventyrlig reise ut i verden, og global distribusjon, attraktiv pris og produktutvikling har gitt et økt konsum av norsk laks. Den norske torsken er også populær i utlandet. I fjor besøkte jeg Brasil hvor bacalao og norsk torsk får hedersplassen ved alle høytider, og jeg var nettopp i Spania sammen med Norges sjømatråd. Der fikk jeg servert skrei fra Norge, som har blitt en del av tapasmenyen. Likevel må vi erkjenne at vi ikke vært flinke nok til å tilby de hvitfiskproduktene kundene etterspør, verken hjemme eller ute.

Økningen i sjømatforbruket i Norge blir forklart med at fersk fisk er blitt lettere tilgjengelig. Ferdigpakkede fileter gjør det enklere for folk å velge fisk. Vi må fortsette å utvikle produkter som forbrukerne etterspør. Vi må utvikle nye markeder og vi må investere i nye prosesstekniske løsninger. Jeg vil styrke teknologisatsingen i hvitfiskindustrien ved å videreutvikle Marint verdiskapingsprogram.

Industrivirksomhet i et høykostland som Norge stiller særlige krav til markedsorientering og teknologiutvikling. Vi både kan og skal ha en lønnsom fiskeindustri i Norge. Riktignok har vi høyere lønnskostnader i Norge, men vi har også fortrinn som våre konkurrenter bare kan misunne oss: Vi har en enestående råvaretilgang, og vi har kort vei til de viktige sjømatmarkedene EU og Russland. Tilstedeværelse i viktige markeder er helt avgjørende for norsk sjømateksport, og Norges sjømatråd gjør en utmerket jobb som ambassadører for norsk sjømat. Markedsadgang er et prioritert område for regjeringen, og dette skal vi fortsette å jobbe for.

Vi har en vei å gå før vi er i mål, før visjonen om verdens fremste sjømatnasjon blir en realitet. Men at vi kan komme dit, dét tror jeg virkelig på. Ambisjonen om å være verdens fremste sjømatnasjon vil både være til glede for oss selv, ved at denne næringa skal vokse seg enda større og viktigere på kysten, og til nytte for verden, ved å gi mer sjømat og kunnskap som vi vil dele med andre.

 

Fiskeoppdrett – en gammeldags næring?

Etter at den første laksen ble produsert tidlig på 70-tallet i Norge, har vi gått fra et par tusen til vel en million tonn oppdrettsfisk. Dette tilsvarer over 60 prosent av verdensproduksjonen og en eksportverdi på over 30 milliarder kroner. Likevel er næringen fortsatt ung og har et enormt potensial. SINTEF Fiskeri og Havbruk spår at omsetningen i sjømatnæringen seksdobles før år 2050.

For å realisere potensialet må havbruksnæringen møte flere utfordringer. Blant annet må den være attraktiv for den neste generasjon arbeidstakere, og den nye generasjonen må få fornyet sitt bilde av næringen. Mange har i dag en oppfatning om at fiskeoppdrett er et slit langs merdkanten dagen lang, med tunge løft i et fuktig miljø. Arbeidsmetodene oppfattes som gammeldagse og ensidige. Jeg kan herved avkrefte mytene.

Vassbotten3, Arbeidsbåt

Driftsleder Jardar Rysjedal ved Steinvik Fiskefarm tar med den yngre garde på en båttur med en av de nye arbeidsbåtene. (Foto: Firdaposten/AtilÅ).

Min bakgrunn for denne myteknusingen er fra familiens oppdrettsselskap i Sogn og Fjordane, Steinvik Fiskefarm. Selskapet har som strategi å være et av landets ledende oppdrettsselskap på teknologi og moderne drift. Denne strategien vises i praksis blant annet når fisken fôres, via fjernstyring og til sammen 117 kamerapunkt. Hver enkelt merd har to undervannskamera og et overflatekamera hvor man observerer fiskens adferd og appetitt. Både kameraene og fôringen styres fra ett og samme rom på hovedkontoret, flere kilometer unna. Alt dette er blitt realisert ved hjelp av god internettforbindelse og høyteknologisk produksjonsutstyr.

Ole Herman Vokuhl har utdanning innen akvakultur og er en av teamlederne ved Steinvik Fiskefarm. Han har ansvar for fôringen av fisken. (Foto: Egil Aardal).

Ole Herman Vokuhl har utdanning innen akvakultur og er en av teamlederne ved Steinvik Fiskefarm. Han har ansvar for fôringen av fisken. (Foto: Egil Aardal/Ewos).

Dette er bare ett eksempel på at oppdrettsnæringen har utviklet seg til å bli et hav av moderne bedrifter. Det sies at du ikke trenger å kunne danse for å jobbe med dans. Du trenger heller ikke i utgangspunktet være ekstra interessert i fisk for å drive med oppdrett. Etter hvert som den forholdsvis unge oppdrettsnæringen utvikler seg, trenger den spisskompetanse på flere felt. For å utvikle nytt og nødvendig produksjonsutstyr for fremtiden, trenger næringen gode ingeniører. For å produsere riktig, sunt og bærekraftig fôr, trengs dyktige biologer. For å sørge for at alt utstyr fungerer slik det skal, trenger man dyktige elektrikere og mekanikere. Og slik fortsetter det!

Steinvik Fiskefarm har også et visningssenter som er åpent hele året for besøkende som ønsker å få innsikt i hvordan dagens oppdrett drives. Jeg håper mange unge besøker dette eller andre visningssenter, eller på andre måter skaffer seg kunnskap om dagens havbruksnæring. Resultatet vil garantert bli et fornyet bilde av en høykompetent næring med framtid.

Historien til Steinvik Fiskefarm er fremstilt på veggene ved visningssenteret slik at interesserte kan komme å se hvordan oppdrettseventyret startet og hvordan driften fungerer. (Foto: Firdaposten).

Historien til Steinvik Fiskefarm er fremstilt på veggene ved visningssenteret slik at interesserte kan komme å se hvordan oppdrettseventyret startet og hvordan driften fungerer. (Foto: Firdaposten/AtilÅ).

Daglig leder for visningssenteret ved Steinvik Fiskefarm, Anne Karin Vassbotten viser hvordan vi med undervannkameraer kontrollerer fiskens appetitt og adferd i merdene. (Foto: Firdaposten).

Daglig leder for visningssenteret ved Steinvik Fiskefarm, Anne Karin Vassbotten viser hvordan vi med undervannkameraer kontrollerer fiskens appetitt og adferd i merdene. (Foto: Firdaposten/AtilÅ).

Give me New Orleans!

Byen i Louisiana er til å spise opp. Er norske byer like sultne? Du kjenner trolig New Orleans som jazzby. Og det er sant. Det var der jazzen ble født. Men New Orleans er også en matby og har «City of the Chef» som ett av sine kallenavn. Den er en av få byer i Wikipedia med egen kategori for «food». Mat står også sentralt i profileringen av byen, og sjømat er en viktig del av menyen. Krabbe, reker, kreps, østers, uer, malle – lista er mangfoldig. Det samme er rettene. Sjømaten går igjen i brunch, lunch og middag. Ja, selv i barnemenyen. På ærverdige Deanie’s i French Quarter serveres fritert malle med pommes frites til de minste.

Båt

Nesten ni millioner turister besøker New Orleans årlig. I 2011 la de igjen rundt 5,5 milliarder dollar. Noe av pengene kom kjøkkenveien. I New Orleans kan turister dra på matkurs og matcruise. Byen har også flere matfestivaler, deriblant Louisiana Seafood Festival. New Orleans er en av få byer jeg har besøkt, der krydder – blant annet fiskekrydder – nærmest er standardvare i suvenirbutikken.

Det måtte kanskje bli slik. Byen har fuktige våtlandsområder, og Mississippi og Mexicogolfen, som nærmeste naboer. Men også fordi New Orleans har vært en smeltedigel av kulturer. Det har skapt et rikt kjøkken med verdensbegreper som kreolsk og cajun.

Jazzby, joda – både med sin historie og sine trettitalls jazzklubber. Men i praksis en enda større sjømatby. Over 400 av spisestedene serverer sjømat, ifølge urbanspoon.com. Altså ett serveringssted med sjømat per 1000 innbygger.

sjomatskilt

Vi må alle spise. Det er en av de få tingene vi mennesker har felles på kryss av raser, religioner og nasjonaliteter. Men mat er mer enn en livsnødvendighet. Det er kultur, identitet og historie. Og den ligger du tett på i New Orleans. Det betaler seg også. For delstaten Louisiana er sjømaten verdt rundt tre milliarder dollar årlig. Når skal Norge få sin «City of the Chef»? Det står i alle fall ikke på råvarene.

Hvorfor har en halv million mennesker sett dansende sushi på nettet?

En gruppe dansere virvler rundt i et mørkt rom og ender til slutt i en fargerik konstellasjon – en levende sushibit. De nye filmene Norges sjømatråd har lagt på YouTube går internett rundt i rekordfart. Bare to uker etter lanseringen er de sett av mer enn 500.000 personer. Dermed har de langt overgått Sjømatrådets villeste drømmer om spredning, og de har blitt omtalt på en rekke nettsteder fra hele verden.

twitter_header_3

«Viral spredning» har vært noe nær den hellige gral for internettmarkedsførere de siste årene. Men hva er det som gjør at sushifilmene sprer seg, mens så mange andre videoer ikke gjør det?

Hva skaper viral effekt?

Forskerne Jonah Berger og Katherine Milkman har muligens noe av forklaringen. De har forsket på hvorfor innhold sprer seg på nett – hva det er som får oss til å klikke «liker» og «del».

Mange tror negative nyheter sprer seg mest. Forskernes funn antyder at dette ikke er tilfelle:

  1. Positive hendelser og nyheter spres mer enn negative.
  2. Innhold som vekker sterke følelser, som overraskelse, glede eller sinne, spres mer enn innhold som gjør oss triste, melankolske eller mildt oppstemt. Graden av adrenalin har altså noe å si.
  3. Nyttig og opplysende innhold spres mye. Nytteverdien er en viktig ingrediens i viral effekt.

Sushifilmene: morsomme og overraskende

Nå kan man si mye fint om dansende sushibiter, men spesielt nyttig kan det vanskelig sies å være. Når sushifilmene deles og spres på YouTube, Twitter og Facebook, er det nok derfor faktor nummer to som spiller mest inn:

  • De er overraskende, ikke minst med Sjømatrådet som avsender.
  • Mange finner dem morsomme.
  • Noen synes de er så kleine at det blir morsomt, se punktet over.

Andre som har håp om viral suksess, bør altså ta læring av Sjømatrådet: Det som får oss til å sperre øynene opp, og det som får oss til å le eller bli forbanna, vil vi dele. Alternativt får du satse på å lage noe skikkelig nyttig. Og hvis du får til noe som både er nyttig, morsomt og overraskende, har du sannsynligvis lagt det virale gullegget.

Forskningsartikkelen til Berger og Milkman er publisert i Journal of Marketing Research og kan leses her.