Godt nytt hesteår

I februar feirer den kinesiske delen av verden inngangen til et nytt år. Etter deres kalender går vi nå inn i hestens år. I Singapore hvor majoriteten av innbyggerne er singapore-kinesere, er det hester over alt. I løpet av noen få uker har byen gått fra å være full av glorete julepynt til å bli fullstendig hestegal. Rex Rodney ville blitt æresborger om han fortsatt levde og et hjem uten et hestemotiv på inngangsdøra er tydelig vis ikke et hjem.

Godt nytt Hesteår

Illustrasjon: Jens K. Styve

Jeg kan berolige alle hesteelskere med at hesten ruler i bybildet, men glimrer med sitt fravær på tallerkenen. Der dominerer den norske laksen. Laksen fra Norge brukes i lykkeretten Yu Sheng som består av strimlede grønnsaker, rå laks og saus. Alt blandes sammen mens en fremsier åtte lykkeønskninger. Som finale brukes spisepinner til å kaster litt mat i luften mens en ønsker hverandre godt nytt år. Høye kast gir stor lykke.

Da jeg spiste Yu Sheng for første gang tolket jeg kastingen av maten veldig bokstavelig, Jeg tenkte mine kinesiske venner ville bli imponert over mitt nordnorske underarmkast og henrykt over mine lykke-ambisjoner på deres vegne. Med litt flaks med spisepinnen ville jeg kunne bringe masse lykke til bordet, firmaet, storfamilien og landet. Etter å ha kastet halvparten av tallerkenen i takhøyde fikk jeg høflig beskjed om at det ikke var nødvendig. De ville jo gjerne spise laksen, ikke måtte skrape den ned fra takplatene. Laksen skulle løftes, ikke kastes!

I Singapore er det hestebilder, hestemodeller og hestesymboler på hvert gatehjørne og i alle butikker. Det vil glede medlemmer av Penny-klubben, klubben for hesteinteressert gutter og jenter, å se hestens enorme popularitet. En skulle tro det var duket for verdenskongress for heste-fans. I butikkene kan du kjøpe Kit Kats heste-sjokolade, Carlsberg øl med hestemotiv og til og med «hestekondomer». Riktignok har jeg lest i Aftenposten at hestejenter med sin ansvarsfølelse og selvstendighet kommer til å ta over verden, men det får da være måte på gjennomslagskraft. Folk kjøper inn heste-produkter i et imponerende tempo. Selvsagt skrus prisene opp til fullblodshest-priser etter hvert som vi nærmere oss nyttår. Heste-greier er big business og noe alle må ha, nesten som en tatovering på korsryggen om du er fra Nord-Troms.

Et tredje element som er svært synlig i Singapore er appelsiner og mandariner som alltid er en del av nyttårsfeiringen. Av tall-magiårsaker serveres de aldri som oddetall. Suksessrike selskaper gir sine ansatte en hel kasse appelsiner, rikt dekorert med gullskrift, ornamenter og rødt fløyelsfòr.

Peter, min gode singaporeanske venn, har siden forrige nyttårsfeiring kjørt rundt med to appelsiner og enn tøy-slange på dashbordet. Slangen måtte være med fordi 2013 var slangens år. Etter ett år i solsteiken er appelsinene pillråtten og ormen slapp, men Peter er overbevist om at det fortsatt bringer stor lykke. Nå som slanger er ut og hester inn regner jeg med at det kommer inn to friske appelsiner og en liten figur fra «My little pony». Da kommer jeg til å gå over til drosje. Det får være måte på tvilsom hestetransport! To menn i en knøttliten Honda som ser ut som de skal på et hestestevne i Malaysia og ikke et viktig forretningsmøte blir for drøyt.

At den norske laksen har blitt en naturlig del av kinesisk nyttår er imponerende. Det er som om vi nordmenn skulle bytte bort lam med Peking-and til påske. Forklaringen til Norges laksesuksess ligger i smart markedsføring. Men vi får god drahjelp i laksens farge, da rødt betyr lykke for kinesere. En tallerken med hundre gram laks og grønnsaker kan koste så mye som 500 kroner og må deles med kolleger, familiemedlemmer og venner i løpet av to intense uker fra 30. januar til 15. februar. Ingen lakserett – ingen lykke! For en befolkning med stor tro på ånder, lykketall og det vi i Norge ville kalle overtro, er valget enkelt: Det blir laks til middag for mange kinesere i februar!

Godt nytt heste-år! Eller som jeg øver meg på å si på kinesisk: Gong Xi Fa Chai!

Luftens helter

Illustrasjon: Jens K. Styve

Fred på jord er utvilsomt bra. Jeg stemmer for, både for freden og for de som skaper den. Fred i lufta er imidlertid minst like viktig – og like lite selvsagt. Jeg oppfordrer Jagland og Nobelkomiteen til å rette blikket mot himmelen når de leter etter neste verdige vinner. Der oppe er freden ofte skjør og etter min erfaring svært alkoholoppløselig. Dette innlegget er en hyllest til heltene som jobber i flykabinen. På fly fra Skandinavia til Bangkok, og sikkert på de aller fleste flyruter til «Syden», må flyverter og flyvertinner tåle mye harselering fra folk i godt voksen alder. Og det meste virker å være relatert til alkohol.

På min siste flytur fra København til Bangkok delte jeg treseter med en kvinnelig dansk barneskolelærer og en partyklar danske inne ved vinduet. Vindusdansken avdekket tidlig et tvilsomt kvinnesyn og forklarte at han var på vei til sitt favorittsted på jord: Pattaya. Fyren pratet ustanselig med den danske kvinnen i midten, mens jeg forsøkte å sove. Jeg våknet plutselig av at barneskolelæreren gråt! Til min store overraskelse oppdaget jeg at «stjerna» ved vinduet, trolig for tiende gang, latet som han sov mens han gled sakte ned mot kvinnens underliv. Innestengt mellom to fremmede menn fikk ikke damen frem mer enn et lavt nei, stille gråt og en vegrende hånd mot den «sovende» dansken. Her gjaldt den å opptre med nordnorsk myndighet! En kjapp første og siste advarsel , en dirrende pekefinger under nesegrevet på dansken og et setebytte gjorde susen. Resten av flyturen satt dansken rank som en påle med meg som sidepartner. Den danske jenta hadde forhåpentligvis en triveligere flytur ved midtgangen.

Det siste året har jeg reist tolv slike jobbturer mellom Skandinavia og Asia, og selv om slike hendelser ikke er dagligdagse skjer det som regel noe «ekstra» på disse turene. På fire av reisene har jeg opplevd medpassasjerer som er «helt på tur» på grunn av overdrevet alkoholkonsum. Ofte oppstår problemene når betjeningen mener passasjeren har fått nok å drikke. Bare unntaksvis går oppførselen til fulle passasjerer ut over medpassasjerer. Som regel er det flyvertinner og flyverter som tar støyten.

Jeg har nok vært stoltere av mitt nordnorske opphav enn da jeg litt tidligere i år delte seterad med en nordlending som høyt og tydelig proklamerte at «karer fra Vestvågøy finner seg ikke i slik behandling». Vestvågøys store sønn ville ha mer å drikke og lot hele kabinen få innsikt i hans behov for sprit. Selv vi som er ufaglærte i serveringsbransjen både hørte og så at det neppe var behov for påfyll. Flyvertinner i SAS må ha verdens lengste lunte og englers tålmodighet. De utsto både sjikane og trusler over lang tid mens de mildt forklarte at han nok hadde fått sin dose. Da karen fra Vestvågøy grep fatt i en flyvertinne for å tvinge henne til å gi han mer whisky, var det ikke annen råd enn å sende bud på flykapteinen. Sjefen ombord forlot spakene for å fortelle Nordlands trompet at flyet ville lande på en flyplass øst for Ural om han ikke roet seg. Der ville nordlendingen bli satt av og flyet ville fortsette videre uten han.

Men en skarve «kaptein» hadde Vestvågøyværingen sett før, og han var ikke mer imponert enn at han langet ut et svingslag etter piloten. Et ikke særlig smart trekk av to åpenbare grunner: 1) Dette var sjefen som skulle bringe flyet vårt trygt til Thailand og helst ikke burde slås bevisstløs. 2) Flykapteiner har myndighet til å beordre bruk av reimer. Svingslaget var åpenbart (whisky)dråpen som gjorde at begeret var fullt. Karen fra Lofoten skulle legges i reimer! Jeg og en annen passasjer på seteraden ble pent bedt om å assistere ved å holde mannen fast, mens betjeningen fant fram nødvendig utstyr.

Mens alt dette foregikk gikk serveringen som normalt i kabinen. Betjeningen serverte både kaffe, te, mat og varme smil til resten av flyet og bidro til at reiseopplevelsen ble så behagelig som mulig.  Som god trente krisepsykologer hadde de ridd av også denne stormen, slik som så mange ganger før med mild, men klar tone til de som trenger en oppstrammer og vennlighet av første klasse til oss andre.

Til forsvar for mannen fra Vestvågøy vil jeg bruke en linje fra Helge Stangnes sin sang «Hortensia»: «Førr på alle livets leia finns det fristelsa og fara».  Det er nemlig ikke bare bare å fly fra Nord-Norge til det store utland. Startes dagen med et par halvlitere på flyplassen på Leknes klokken 06:00 går det fort nedoverbakke frem mot avgang fra Kastrup utpå ettermiddagen. Likevel er det ingen unnskyldning for å oppføre seg som en idiot.

Om jeg har lært noe annet enn å være forsiktig med alkohol på fly og at en ikke bør slå etter kapteiner?

Ja, at organisasjonen for bekjempelse av kjemiske våpen nok er en verdig vinner av årets fredspris. Men en virkelig spennende kandidat ville være de som jobber på fly fra København til Bangkok. Dette er luftens fredsskapere. Se opp Hr. Jagland! Der finner du verdige kandidater til Nobels fredspris.

Med norsk laks i kofferten

Jeg var ikke tilstede da det hendte i 1985, men jeg kan likevel levende forestille meg scenene på hotellrommet i Tokyo. 10-12 nordmenn sto tett sammen rundt bordet. Dagen etter skulle de overbevise vertskapet om at den norske laksen var perfekt til sushi. Nå måtte de øve seg på å spise rå laks – uten å grine på nesen eller spytte den ut.

Laksesamuraier

I dag ser du sjelden et sushibrett uten laks. I 1985 var minst to ting annerledes. For det første var det nesten bare japanere som spiste sushi. For det andre var det sjelden at sushikokker la laks på de perfekte risputene. Det var to grunner til det: For det første har den japanske vill-laksen en smak og fettsammensetning som gjør den lite egnet til sushi. I tillegg må den japanske laksen, som annen villfisk, fryses før den kan spises rå.

I Norge var oppdrettseventyret kommet godt i gang i ’85. Nå produserte vi stadig mer laks, og vi jaktet på nye markeder. Glupe hoder i Norge hadde fått med seg at japanerne spiste masse andre ting fra havet helt rått. Den norske laksen måtte vel kunne selges til Japan og brukes til sushi?

Nå avdøde Finn Bergesen jr. ble utnevnt til leder for Prosjekt Japan, som hadde deltakere fra næringsliv, forskning og politikk. Det var disse som i 1985 dro østover med laks i kofferten, og som møttes på hotellrommet for å øve seg på å holde maska. Resten er historie. Laks fra Norge er i dag den aller viktigste ingrediensen i sushi, i Japan som i resten av verden. Vår laks distribueres til over 100 land, og muligheten til å sende fersk laks med fly verden rundt er et viktig fortrinn.

Deltakerne i Prosjekt Japan er eksempler på nordmenn som hentet rennafart og dro ut i verden med en stor idé. De hadde tro på at de kunne endre etablerte sannheter, men var ikke måte på hvor mange ting som lå i veien for suksess. Forståsegpåere hevdet at laksen fra Norge var for stor, for liten, for blek, for rød, for fet, for mager, for dyr og for lite kjent. Prosjektdeltakerne ga seg likevel ikke. De hadde vilje til å stå på til målet var nådd. Vi som jobber med sjømat i dag, kan hente både inspirasjon og gode historier fra våre forgjengere.

Sushi

I forrige uke samlet Norges sjømatråd 60 indonesiske sjømataktører til sushi-treff i Jakarta. I et land hvor sushirestauranter snart finnes i alle de over 700 kjøpesentre i hovedstaden, er det behov for mye laks. Denne laksen synes vi som jobber for norsk sjømat bør komme fra Norge. Fordi det er den norske laksen som smaker best til sushi, den er ferskest og den er originalen. Takket være nordmenn som for nesten 30 år siden gikk foran og banet vei, kan vi med stor troverdighet fortelle historien om hvorfor norsk laks bør velges av innkjøper, kokker og konsumenter også i Indonesia. I møter med våre indonesiske samarbeidspartnere forteller vi gjerne om da norske Laksevikinger dro til Japan og omskolerte seg til Laksesamuraier. Historien om utviklingen av norsk laks til sushi fenger i en fremvoksende økonomi som Indonesia, hvor en gjerne ser til økonomiske stormakter som Japan og Singapore.

Om vi lykkes med arbeidet for norsk laks i Indonesia vet vi ikke sikkert før om 5-10 år, men skal vi nå målet må vi satse, og vi må satse sammen: Norske sjømatbedrifter, Norges ambassade, Innovasjon Norge, Norges sjømatråd og våre indonesiske samarbeidspartnere.

I dag er leveransene av norsk laks så god at det ikke lengre er nødvendig å fly med fisk i kofferten, men takket være Prosjekt Japan kan norske sjømataktører reise rundt med en førsteklasses historie. Som alle andre gode historier begynte også denne «i et land, lang langt borte». Fortellingen som ble startet i Japan fortsetter i andre land i Sørøst-Asia. Jeg skal holde dere oppdatert på utviklingen og jeg tror jeg kan love dere en «happy ending».

Why Norwegian cod exporters should look to Italy

Every day we can read in newspapers how bad the economic frameworks are in some Southern European countries, among them Italy. But even though Italy, as several other countries, are struggling with their own challenges, you feel entrepreneurial culture, high skilled laborers as well as strong traditional craftsmanship. Italians are seen as creative and focused on style and quality. The manufacturing industry is ranked the second largest worldwide. Like in Norway, firms are mainly SMEs. They are very dynamic, strongly oriented to export and pioneers in collaborating to be stronger together. In fact clusters and associations are boosting firms’ performances.

However, not all the strategic attitudes of this complex system can be understood in international statistics, which are mainly based on measuring a nation GDP, public debt or other tangible features. Yes, Italy has a huge public debt, but on the other hand, it’s one of the European countries with lowest private debt and the stock market is solid.

A lot of opportunities in several sectors should not be missed, from logistics to tourism, renewable energies and energy efficiency. The food sector should be devoted great attention. Italians are traditionally keen on food – especially high quality and healthy food, which of course also involves seafood.

Emanuela Teani (in the middle) and Gaia Brandolin (right) from Innovation Norway together with a purchaser at Wholesale Fish Market in Milan. (c) Innovation Norway

Emanuela Teani (in the middle) and Gaia Brandolin (right) from Innovation Norway together with a purchaser at Wholesale Fish Market in Milan. (c) Innovation Norway

Norway has committed resources in building the Italian market for salmon and is now enjoying positive results from it. Norway is considered a quality supplier. The industry in Norway should take into consideration opportunities in the undeveloped market for whitefish and cod species. As of today, Italy’s import of cod is equal to 26 100 tons a year. Norway is a market leader for cured products, but has no market share for fresh and frozen, where Denmark is the main supplier.

A joint survey recently carried out by NSC and Innovation Norway has underlined how Italian retailers as well as seafood importers and wholesalers fully agree about the great potential for growth in whitefish – especially for cod. They are eager to establish the basis for long-term business relations with the Norwegian cod industry, exactly like they have done for salmon and stockfish.

Market orientation is essential in this process as the consumers’ needs are changing fast. Today seafood fillets and time saving alternatives are the most requested products by families and new generations.

We should help the consumer discover Norwegian cod and its importance in every day diet, together with learning how it differentiates from other species that might be (wrongly) perceived as substitutes. Norway should seize the opportunity to enter the market and invest in it in order to increase it, to gain market share and become the leading supplier of cod products.

Do you find any good reason to leave the market to the competitors? We don’t.

This post is written by Merete Kristiansen (NSC) and Emanuela Teani (Innovation Norway). 
For information about the joint survey, please contact:
merete.kristiansen@seafood.no or emanuela.teani@innovationnorway.no.
 
 

De fleste bekymringer blir det ingenting av

Jeg tror at vi formes av miljøet vi vokser opp i, og i mitt oppvekstmiljø var folk stort sett hjemme til middag. Ikke bare på hverdager, men alle dager gjennom hele oppveksten. Folk i Tromsdalen på 70- og 80-tallet flyttet ikke rundt i verden. Riktig nok hadde bestekameraten min en far som jobbet i «verdens farligste yrke», som hans mor alltid understreket at fiskeryrket var, og en annen hadde en far som  seilte på det Indiske hav. Flytte gjorde en bare om en ble skilt, og det ble en jo stort sett ikke på 70- og 80-tallet.

deflestebekymringer

Illustrasjon: Jens K. Styve

I Norges sjømatråd hvor jeg jobber bor én av fire kolleger utenfor Norge. Selv om jeg har reist mye til disse landene, og sett at det både virker spennende og flott å bo utenfor Norge, har tanken på å flytte etter aldri vært særlig fremtredende. Det finnes jo så mye flott i Norge, så hvorfor vil en bo i Boston, Rio, Moskva eller Tokyo? Ikke kan en dra på hytta i helgene og skoleveien er neppe trygg. I tillegg er det jo sykt langt til nærmeste bestemorfang og til skiløypa på toppen av Tromsøya.

I dag husker jeg ikke helt hvordan den første diskusjonen mellom meg og min kone artet seg, men det var for to-tre år siden at den for oss revolusjonerende tanken om at vi KANSKJE kunne flytte hadde meldt seg. Tanken var så skremmende at den raskt ble parkert med svært mange motforestillinger. Det er nesten ikke mulig å tenke seg alle skremselsbilder en gjennomsnittlig opplyst norsk familie kan ha mot å bevege seg ut over fylkesgrensen.  Tenk om barna ikke trives. Lurer på om skolen er god nok. Hva om vi ikke får noen venner. Kommer ungene til å lære seg engelsk? Hvordan skal det gå med den som ikke jobber? Og ikke minst: Hvem skal passe på at doen på hytta ikke fryser?

I Sjømatrådet dukker det stadig opp nye stillinger både hjemme og ute. Én av dem som seilte opp var jobben som fiskeriutsending i Singapore. Der hadde vi venner fra før, og vi hadde jo sett at ungene deres virket både harmonisk, veloppdragne og ikke syntes å være særlig traumatisert. Kanskje kunne det være noe for ett år? Ett år måtte det være – maks! Vi måtte jo ha en retrettmulighet. Et år med lidelse skulle vi alltids kunne klare.

Nå har det snart gått to, og vi bor fortsatt i Singapore. Ungene snakker snart bedre engelsk enn norsk, begge lærer mandarin med stor glede, det er venner både for voksne og barn i massevis og hverken ekteskapet eller hyttedoen har frosset. Snarere tvert imot.

Det skal sies at det ikke alltid har vært en dans på roser å sende en 7-åring på skolen og se han stå helt alene og fortapt i skolegården og forsøke å finne ut hvor han skulle og hva læreren har sagt. Men alt slikt er forbigående, og nå loser både 9-åringen og 13-åringen gjester fra Norge verdensvant rundt i storbyen. Ingen tegn til traumer, men mange tegn på trivsel og utvikling.

Jeg skriver dette fordi stillingen min nå er ledig og skal besettes av en ny nordmann. Mange potensielle søkere har ringt og spørsmålene er mange av de samme som vi hadde før vi reiste ut (kanskje med unntak av dette med hytte-doen). Vi nordmenn trives jo så godt hjemme så hvorfor skal vi da reise ut? Grunnene til å reise er så mange: Opplevelser, vekst, familietid, spenning, mestring, kulturforståelse og læring er bare noen. I tillegg kommer en økt bevissthet om hvem du er, hvor du kommer fra, hva du setter pris på, hva du ønsker å gjøre fremover og et klarere bilde av hva som er bra hjemme. Frisk luft, et godt sosialt nettverk, trygghet, oppoverbakker, familie og nabolag.

Jeg tror ikke det finne en fasit for hvordan det går med nordmenn som flytter ut, men jeg vet en ting helt sikkert: De fleste bekymringer blir det ingenting av!

Reis deg opp og reis ut!