Luftens helter

Illustrasjon: Jens K. Styve

Fred på jord er utvilsomt bra. Jeg stemmer for, både for freden og for de som skaper den. Fred i lufta er imidlertid minst like viktig – og like lite selvsagt. Jeg oppfordrer Jagland og Nobelkomiteen til å rette blikket mot himmelen når de leter etter neste verdige vinner. Der oppe er freden ofte skjør og etter min erfaring svært alkoholoppløselig. Dette innlegget er en hyllest til heltene som jobber i flykabinen. På fly fra Skandinavia til Bangkok, og sikkert på de aller fleste flyruter til «Syden», må flyverter og flyvertinner tåle mye harselering fra folk i godt voksen alder. Og det meste virker å være relatert til alkohol.

På min siste flytur fra København til Bangkok delte jeg treseter med en kvinnelig dansk barneskolelærer og en partyklar danske inne ved vinduet. Vindusdansken avdekket tidlig et tvilsomt kvinnesyn og forklarte at han var på vei til sitt favorittsted på jord: Pattaya. Fyren pratet ustanselig med den danske kvinnen i midten, mens jeg forsøkte å sove. Jeg våknet plutselig av at barneskolelæreren gråt! Til min store overraskelse oppdaget jeg at «stjerna» ved vinduet, trolig for tiende gang, latet som han sov mens han gled sakte ned mot kvinnens underliv. Innestengt mellom to fremmede menn fikk ikke damen frem mer enn et lavt nei, stille gråt og en vegrende hånd mot den «sovende» dansken. Her gjaldt den å opptre med nordnorsk myndighet! En kjapp første og siste advarsel , en dirrende pekefinger under nesegrevet på dansken og et setebytte gjorde susen. Resten av flyturen satt dansken rank som en påle med meg som sidepartner. Den danske jenta hadde forhåpentligvis en triveligere flytur ved midtgangen.

Det siste året har jeg reist tolv slike jobbturer mellom Skandinavia og Asia, og selv om slike hendelser ikke er dagligdagse skjer det som regel noe «ekstra» på disse turene. På fire av reisene har jeg opplevd medpassasjerer som er «helt på tur» på grunn av overdrevet alkoholkonsum. Ofte oppstår problemene når betjeningen mener passasjeren har fått nok å drikke. Bare unntaksvis går oppførselen til fulle passasjerer ut over medpassasjerer. Som regel er det flyvertinner og flyverter som tar støyten.

Jeg har nok vært stoltere av mitt nordnorske opphav enn da jeg litt tidligere i år delte seterad med en nordlending som høyt og tydelig proklamerte at «karer fra Vestvågøy finner seg ikke i slik behandling». Vestvågøys store sønn ville ha mer å drikke og lot hele kabinen få innsikt i hans behov for sprit. Selv vi som er ufaglærte i serveringsbransjen både hørte og så at det neppe var behov for påfyll. Flyvertinner i SAS må ha verdens lengste lunte og englers tålmodighet. De utsto både sjikane og trusler over lang tid mens de mildt forklarte at han nok hadde fått sin dose. Da karen fra Vestvågøy grep fatt i en flyvertinne for å tvinge henne til å gi han mer whisky, var det ikke annen råd enn å sende bud på flykapteinen. Sjefen ombord forlot spakene for å fortelle Nordlands trompet at flyet ville lande på en flyplass øst for Ural om han ikke roet seg. Der ville nordlendingen bli satt av og flyet ville fortsette videre uten han.

Men en skarve «kaptein» hadde Vestvågøyværingen sett før, og han var ikke mer imponert enn at han langet ut et svingslag etter piloten. Et ikke særlig smart trekk av to åpenbare grunner: 1) Dette var sjefen som skulle bringe flyet vårt trygt til Thailand og helst ikke burde slås bevisstløs. 2) Flykapteiner har myndighet til å beordre bruk av reimer. Svingslaget var åpenbart (whisky)dråpen som gjorde at begeret var fullt. Karen fra Lofoten skulle legges i reimer! Jeg og en annen passasjer på seteraden ble pent bedt om å assistere ved å holde mannen fast, mens betjeningen fant fram nødvendig utstyr.

Mens alt dette foregikk gikk serveringen som normalt i kabinen. Betjeningen serverte både kaffe, te, mat og varme smil til resten av flyet og bidro til at reiseopplevelsen ble så behagelig som mulig.  Som god trente krisepsykologer hadde de ridd av også denne stormen, slik som så mange ganger før med mild, men klar tone til de som trenger en oppstrammer og vennlighet av første klasse til oss andre.

Til forsvar for mannen fra Vestvågøy vil jeg bruke en linje fra Helge Stangnes sin sang «Hortensia»: «Førr på alle livets leia finns det fristelsa og fara».  Det er nemlig ikke bare bare å fly fra Nord-Norge til det store utland. Startes dagen med et par halvlitere på flyplassen på Leknes klokken 06:00 går det fort nedoverbakke frem mot avgang fra Kastrup utpå ettermiddagen. Likevel er det ingen unnskyldning for å oppføre seg som en idiot.

Om jeg har lært noe annet enn å være forsiktig med alkohol på fly og at en ikke bør slå etter kapteiner?

Ja, at organisasjonen for bekjempelse av kjemiske våpen nok er en verdig vinner av årets fredspris. Men en virkelig spennende kandidat ville være de som jobber på fly fra København til Bangkok. Dette er luftens fredsskapere. Se opp Hr. Jagland! Der finner du verdige kandidater til Nobels fredspris.

Legg inn en kommentar