Året som er gått – 2013

Allerede ved utgangen av forrige måned kunne Norges sjømatråd melde at Norge hadde eksportert sjømat for 55 milliarder kroner så langt i år. Med det er rekorden fra 2010 allerede slått. Like over nyttår presenterer vi de samlede tallene for sjømateksporten i 2013, men jeg kan allerede si noe om hva som ligger bak disse tallene: Ei hardtarbeidende og stolt, tradisjonsrik og moderne sjømatnæring.

Gjennom hele året høster og fangster utøverne i denne næringa av de gode og sunne produktene som verden for øvrig liker, stoler på og setter på bordet – 36 millioner ganger hver eneste dag. Det ligger mye hardt arbeid bak, ikke minst fra den delen av næringa som gikk inn i året med rekordhøye kvoter og de utfordringene dette har gitt. Da er jeg glad for at når vi oppsummerer året som snart er omme,  ser vi at det er blitt solgt og eksportert fersk torsk som aldri før. I Sverige er skreien blitt motemat, den er introdusert i SoHo, New Yorks bydel for trendsettere, og den har solgt godt i tyske fiskedisker.

Sjømatnæringa er også preget av framoverlent framtidstenking. Resultatene av det er den norske laksens suksess i relativt nye marked som Italia og Tyrkia. Vi vil se det i enda flere marked, ikke minst i Asia.

I år som i fjor er Sjømatrådets julehilsen en digital tidsreise gjennom året som ligger bak. For å følge oss på denne digitale reisen, kan du enten klikke til venstre i sakene som kommer opp under, eller du kan velge enkeltsaker ved å klikke direkte på titlene i tidslinja. Da vil du se at vi stopper ved noen høydepunkter i arbeidet vi gjør for å vinne verden for norsk sjømat. Vi er stolte og glade for å ha dette ærefulle oppdraget. Med dette takker vi alle vi jobber på vegne av og sammen med – og ønsker riktig god jul med sjømat på menyen og et godt nytt år.

 Terje E. Martinussen

-

Administrerende direktør i Norges sjømatråd


Luftens helter

Illustrasjon: Jens K. Styve

Fred på jord er utvilsomt bra. Jeg stemmer for, både for freden og for de som skaper den. Fred i lufta er imidlertid minst like viktig – og like lite selvsagt. Jeg oppfordrer Jagland og Nobelkomiteen til å rette blikket mot himmelen når de leter etter neste verdige vinner. Der oppe er freden ofte skjør og etter min erfaring svært alkoholoppløselig. Dette innlegget er en hyllest til heltene som jobber i flykabinen. På fly fra Skandinavia til Bangkok, og sikkert på de aller fleste flyruter til «Syden», må flyverter og flyvertinner tåle mye harselering fra folk i godt voksen alder. Og det meste virker å være relatert til alkohol.

På min siste flytur fra København til Bangkok delte jeg treseter med en kvinnelig dansk barneskolelærer og en partyklar danske inne ved vinduet. Vindusdansken avdekket tidlig et tvilsomt kvinnesyn og forklarte at han var på vei til sitt favorittsted på jord: Pattaya. Fyren pratet ustanselig med den danske kvinnen i midten, mens jeg forsøkte å sove. Jeg våknet plutselig av at barneskolelæreren gråt! Til min store overraskelse oppdaget jeg at «stjerna» ved vinduet, trolig for tiende gang, latet som han sov mens han gled sakte ned mot kvinnens underliv. Innestengt mellom to fremmede menn fikk ikke damen frem mer enn et lavt nei, stille gråt og en vegrende hånd mot den «sovende» dansken. Her gjaldt den å opptre med nordnorsk myndighet! En kjapp første og siste advarsel , en dirrende pekefinger under nesegrevet på dansken og et setebytte gjorde susen. Resten av flyturen satt dansken rank som en påle med meg som sidepartner. Den danske jenta hadde forhåpentligvis en triveligere flytur ved midtgangen.

Det siste året har jeg reist tolv slike jobbturer mellom Skandinavia og Asia, og selv om slike hendelser ikke er dagligdagse skjer det som regel noe «ekstra» på disse turene. På fire av reisene har jeg opplevd medpassasjerer som er «helt på tur» på grunn av overdrevet alkoholkonsum. Ofte oppstår problemene når betjeningen mener passasjeren har fått nok å drikke. Bare unntaksvis går oppførselen til fulle passasjerer ut over medpassasjerer. Som regel er det flyvertinner og flyverter som tar støyten.

Jeg har nok vært stoltere av mitt nordnorske opphav enn da jeg litt tidligere i år delte seterad med en nordlending som høyt og tydelig proklamerte at «karer fra Vestvågøy finner seg ikke i slik behandling». Vestvågøys store sønn ville ha mer å drikke og lot hele kabinen få innsikt i hans behov for sprit. Selv vi som er ufaglærte i serveringsbransjen både hørte og så at det neppe var behov for påfyll. Flyvertinner i SAS må ha verdens lengste lunte og englers tålmodighet. De utsto både sjikane og trusler over lang tid mens de mildt forklarte at han nok hadde fått sin dose. Da karen fra Vestvågøy grep fatt i en flyvertinne for å tvinge henne til å gi han mer whisky, var det ikke annen råd enn å sende bud på flykapteinen. Sjefen ombord forlot spakene for å fortelle Nordlands trompet at flyet ville lande på en flyplass øst for Ural om han ikke roet seg. Der ville nordlendingen bli satt av og flyet ville fortsette videre uten han.

Men en skarve «kaptein» hadde Vestvågøyværingen sett før, og han var ikke mer imponert enn at han langet ut et svingslag etter piloten. Et ikke særlig smart trekk av to åpenbare grunner: 1) Dette var sjefen som skulle bringe flyet vårt trygt til Thailand og helst ikke burde slås bevisstløs. 2) Flykapteiner har myndighet til å beordre bruk av reimer. Svingslaget var åpenbart (whisky)dråpen som gjorde at begeret var fullt. Karen fra Lofoten skulle legges i reimer! Jeg og en annen passasjer på seteraden ble pent bedt om å assistere ved å holde mannen fast, mens betjeningen fant fram nødvendig utstyr.

Mens alt dette foregikk gikk serveringen som normalt i kabinen. Betjeningen serverte både kaffe, te, mat og varme smil til resten av flyet og bidro til at reiseopplevelsen ble så behagelig som mulig.  Som god trente krisepsykologer hadde de ridd av også denne stormen, slik som så mange ganger før med mild, men klar tone til de som trenger en oppstrammer og vennlighet av første klasse til oss andre.

Til forsvar for mannen fra Vestvågøy vil jeg bruke en linje fra Helge Stangnes sin sang «Hortensia»: «Førr på alle livets leia finns det fristelsa og fara».  Det er nemlig ikke bare bare å fly fra Nord-Norge til det store utland. Startes dagen med et par halvlitere på flyplassen på Leknes klokken 06:00 går det fort nedoverbakke frem mot avgang fra Kastrup utpå ettermiddagen. Likevel er det ingen unnskyldning for å oppføre seg som en idiot.

Om jeg har lært noe annet enn å være forsiktig med alkohol på fly og at en ikke bør slå etter kapteiner?

Ja, at organisasjonen for bekjempelse av kjemiske våpen nok er en verdig vinner av årets fredspris. Men en virkelig spennende kandidat ville være de som jobber på fly fra København til Bangkok. Dette er luftens fredsskapere. Se opp Hr. Jagland! Der finner du verdige kandidater til Nobels fredspris.

Med norsk laks i kofferten

Jeg var ikke tilstede da det hendte i 1985, men jeg kan likevel levende forestille meg scenene på hotellrommet i Tokyo. 10-12 nordmenn sto tett sammen rundt bordet. Dagen etter skulle de overbevise vertskapet om at den norske laksen var perfekt til sushi. Nå måtte de øve seg på å spise rå laks – uten å grine på nesen eller spytte den ut.

Laksesamuraier

I dag ser du sjelden et sushibrett uten laks. I 1985 var minst to ting annerledes. For det første var det nesten bare japanere som spiste sushi. For det andre var det sjelden at sushikokker la laks på de perfekte risputene. Det var to grunner til det: For det første har den japanske vill-laksen en smak og fettsammensetning som gjør den lite egnet til sushi. I tillegg må den japanske laksen, som annen villfisk, fryses før den kan spises rå.

I Norge var oppdrettseventyret kommet godt i gang i ’85. Nå produserte vi stadig mer laks, og vi jaktet på nye markeder. Glupe hoder i Norge hadde fått med seg at japanerne spiste masse andre ting fra havet helt rått. Den norske laksen måtte vel kunne selges til Japan og brukes til sushi?

Nå avdøde Finn Bergesen jr. ble utnevnt til leder for Prosjekt Japan, som hadde deltakere fra næringsliv, forskning og politikk. Det var disse som i 1985 dro østover med laks i kofferten, og som møttes på hotellrommet for å øve seg på å holde maska. Resten er historie. Laks fra Norge er i dag den aller viktigste ingrediensen i sushi, i Japan som i resten av verden. Vår laks distribueres til over 100 land, og muligheten til å sende fersk laks med fly verden rundt er et viktig fortrinn.

Deltakerne i Prosjekt Japan er eksempler på nordmenn som hentet rennafart og dro ut i verden med en stor idé. De hadde tro på at de kunne endre etablerte sannheter, men var ikke måte på hvor mange ting som lå i veien for suksess. Forståsegpåere hevdet at laksen fra Norge var for stor, for liten, for blek, for rød, for fet, for mager, for dyr og for lite kjent. Prosjektdeltakerne ga seg likevel ikke. De hadde vilje til å stå på til målet var nådd. Vi som jobber med sjømat i dag, kan hente både inspirasjon og gode historier fra våre forgjengere.

Sushi

I forrige uke samlet Norges sjømatråd 60 indonesiske sjømataktører til sushi-treff i Jakarta. I et land hvor sushirestauranter snart finnes i alle de over 700 kjøpesentre i hovedstaden, er det behov for mye laks. Denne laksen synes vi som jobber for norsk sjømat bør komme fra Norge. Fordi det er den norske laksen som smaker best til sushi, den er ferskest og den er originalen. Takket være nordmenn som for nesten 30 år siden gikk foran og banet vei, kan vi med stor troverdighet fortelle historien om hvorfor norsk laks bør velges av innkjøper, kokker og konsumenter også i Indonesia. I møter med våre indonesiske samarbeidspartnere forteller vi gjerne om da norske Laksevikinger dro til Japan og omskolerte seg til Laksesamuraier. Historien om utviklingen av norsk laks til sushi fenger i en fremvoksende økonomi som Indonesia, hvor en gjerne ser til økonomiske stormakter som Japan og Singapore.

Om vi lykkes med arbeidet for norsk laks i Indonesia vet vi ikke sikkert før om 5-10 år, men skal vi nå målet må vi satse, og vi må satse sammen: Norske sjømatbedrifter, Norges ambassade, Innovasjon Norge, Norges sjømatråd og våre indonesiske samarbeidspartnere.

I dag er leveransene av norsk laks så god at det ikke lengre er nødvendig å fly med fisk i kofferten, men takket være Prosjekt Japan kan norske sjømataktører reise rundt med en førsteklasses historie. Som alle andre gode historier begynte også denne «i et land, lang langt borte». Fortellingen som ble startet i Japan fortsetter i andre land i Sørøst-Asia. Jeg skal holde dere oppdatert på utviklingen og jeg tror jeg kan love dere en «happy ending».