De fleste bekymringer blir det ingenting av

Jeg tror at vi formes av miljøet vi vokser opp i, og i mitt oppvekstmiljø var folk stort sett hjemme til middag. Ikke bare på hverdager, men alle dager gjennom hele oppveksten. Folk i Tromsdalen på 70- og 80-tallet flyttet ikke rundt i verden. Riktig nok hadde bestekameraten min en far som jobbet i «verdens farligste yrke», som hans mor alltid understreket at fiskeryrket var, og en annen hadde en far som  seilte på det Indiske hav. Flytte gjorde en bare om en ble skilt, og det ble en jo stort sett ikke på 70- og 80-tallet.

deflestebekymringer

Illustrasjon: Jens K. Styve

I Norges sjømatråd hvor jeg jobber bor én av fire kolleger utenfor Norge. Selv om jeg har reist mye til disse landene, og sett at det både virker spennende og flott å bo utenfor Norge, har tanken på å flytte etter aldri vært særlig fremtredende. Det finnes jo så mye flott i Norge, så hvorfor vil en bo i Boston, Rio, Moskva eller Tokyo? Ikke kan en dra på hytta i helgene og skoleveien er neppe trygg. I tillegg er det jo sykt langt til nærmeste bestemorfang og til skiløypa på toppen av Tromsøya.

I dag husker jeg ikke helt hvordan den første diskusjonen mellom meg og min kone artet seg, men det var for to-tre år siden at den for oss revolusjonerende tanken om at vi KANSKJE kunne flytte hadde meldt seg. Tanken var så skremmende at den raskt ble parkert med svært mange motforestillinger. Det er nesten ikke mulig å tenke seg alle skremselsbilder en gjennomsnittlig opplyst norsk familie kan ha mot å bevege seg ut over fylkesgrensen.  Tenk om barna ikke trives. Lurer på om skolen er god nok. Hva om vi ikke får noen venner. Kommer ungene til å lære seg engelsk? Hvordan skal det gå med den som ikke jobber? Og ikke minst: Hvem skal passe på at doen på hytta ikke fryser?

I Sjømatrådet dukker det stadig opp nye stillinger både hjemme og ute. Én av dem som seilte opp var jobben som fiskeriutsending i Singapore. Der hadde vi venner fra før, og vi hadde jo sett at ungene deres virket både harmonisk, veloppdragne og ikke syntes å være særlig traumatisert. Kanskje kunne det være noe for ett år? Ett år måtte det være – maks! Vi måtte jo ha en retrettmulighet. Et år med lidelse skulle vi alltids kunne klare.

Nå har det snart gått to, og vi bor fortsatt i Singapore. Ungene snakker snart bedre engelsk enn norsk, begge lærer mandarin med stor glede, det er venner både for voksne og barn i massevis og hverken ekteskapet eller hyttedoen har frosset. Snarere tvert imot.

Det skal sies at det ikke alltid har vært en dans på roser å sende en 7-åring på skolen og se han stå helt alene og fortapt i skolegården og forsøke å finne ut hvor han skulle og hva læreren har sagt. Men alt slikt er forbigående, og nå loser både 9-åringen og 13-åringen gjester fra Norge verdensvant rundt i storbyen. Ingen tegn til traumer, men mange tegn på trivsel og utvikling.

Jeg skriver dette fordi stillingen min nå er ledig og skal besettes av en ny nordmann. Mange potensielle søkere har ringt og spørsmålene er mange av de samme som vi hadde før vi reiste ut (kanskje med unntak av dette med hytte-doen). Vi nordmenn trives jo så godt hjemme så hvorfor skal vi da reise ut? Grunnene til å reise er så mange: Opplevelser, vekst, familietid, spenning, mestring, kulturforståelse og læring er bare noen. I tillegg kommer en økt bevissthet om hvem du er, hvor du kommer fra, hva du setter pris på, hva du ønsker å gjøre fremover og et klarere bilde av hva som er bra hjemme. Frisk luft, et godt sosialt nettverk, trygghet, oppoverbakker, familie og nabolag.

Jeg tror ikke det finne en fasit for hvordan det går med nordmenn som flytter ut, men jeg vet en ting helt sikkert: De fleste bekymringer blir det ingenting av!

Reis deg opp og reis ut!

Legg inn en kommentar