Why Norwegian cod exporters should look to Italy

Every day we can read in newspapers how bad the economic frameworks are in some Southern European countries, among them Italy. But even though Italy, as several other countries, are struggling with their own challenges, you feel entrepreneurial culture, high skilled laborers as well as strong traditional craftsmanship. Italians are seen as creative and focused on style and quality. The manufacturing industry is ranked the second largest worldwide. Like in Norway, firms are mainly SMEs. They are very dynamic, strongly oriented to export and pioneers in collaborating to be stronger together. In fact clusters and associations are boosting firms’ performances.

However, not all the strategic attitudes of this complex system can be understood in international statistics, which are mainly based on measuring a nation GDP, public debt or other tangible features. Yes, Italy has a huge public debt, but on the other hand, it’s one of the European countries with lowest private debt and the stock market is solid.

A lot of opportunities in several sectors should not be missed, from logistics to tourism, renewable energies and energy efficiency. The food sector should be devoted great attention. Italians are traditionally keen on food – especially high quality and healthy food, which of course also involves seafood.

Emanuela Teani (in the middle) and Gaia Brandolin (right) from Innovation Norway together with a purchaser at Wholesale Fish Market in Milan. (c) Innovation Norway

Emanuela Teani (in the middle) and Gaia Brandolin (right) from Innovation Norway together with a purchaser at Wholesale Fish Market in Milan. (c) Innovation Norway

Norway has committed resources in building the Italian market for salmon and is now enjoying positive results from it. Norway is considered a quality supplier. The industry in Norway should take into consideration opportunities in the undeveloped market for whitefish and cod species. As of today, Italy’s import of cod is equal to 26 100 tons a year. Norway is a market leader for cured products, but has no market share for fresh and frozen, where Denmark is the main supplier.

A joint survey recently carried out by NSC and Innovation Norway has underlined how Italian retailers as well as seafood importers and wholesalers fully agree about the great potential for growth in whitefish – especially for cod. They are eager to establish the basis for long-term business relations with the Norwegian cod industry, exactly like they have done for salmon and stockfish.

Market orientation is essential in this process as the consumers’ needs are changing fast. Today seafood fillets and time saving alternatives are the most requested products by families and new generations.

We should help the consumer discover Norwegian cod and its importance in every day diet, together with learning how it differentiates from other species that might be (wrongly) perceived as substitutes. Norway should seize the opportunity to enter the market and invest in it in order to increase it, to gain market share and become the leading supplier of cod products.

Do you find any good reason to leave the market to the competitors? We don’t.

This post is written by Merete Kristiansen (NSC) and Emanuela Teani (Innovation Norway). 
For information about the joint survey, please contact:
merete.kristiansen@seafood.no or emanuela.teani@innovationnorway.no.
 
 

De fleste bekymringer blir det ingenting av

Jeg tror at vi formes av miljøet vi vokser opp i, og i mitt oppvekstmiljø var folk stort sett hjemme til middag. Ikke bare på hverdager, men alle dager gjennom hele oppveksten. Folk i Tromsdalen på 70- og 80-tallet flyttet ikke rundt i verden. Riktig nok hadde bestekameraten min en far som jobbet i «verdens farligste yrke», som hans mor alltid understreket at fiskeryrket var, og en annen hadde en far som  seilte på det Indiske hav. Flytte gjorde en bare om en ble skilt, og det ble en jo stort sett ikke på 70- og 80-tallet.

deflestebekymringer

Illustrasjon: Jens K. Styve

I Norges sjømatråd hvor jeg jobber bor én av fire kolleger utenfor Norge. Selv om jeg har reist mye til disse landene, og sett at det både virker spennende og flott å bo utenfor Norge, har tanken på å flytte etter aldri vært særlig fremtredende. Det finnes jo så mye flott i Norge, så hvorfor vil en bo i Boston, Rio, Moskva eller Tokyo? Ikke kan en dra på hytta i helgene og skoleveien er neppe trygg. I tillegg er det jo sykt langt til nærmeste bestemorfang og til skiløypa på toppen av Tromsøya.

I dag husker jeg ikke helt hvordan den første diskusjonen mellom meg og min kone artet seg, men det var for to-tre år siden at den for oss revolusjonerende tanken om at vi KANSKJE kunne flytte hadde meldt seg. Tanken var så skremmende at den raskt ble parkert med svært mange motforestillinger. Det er nesten ikke mulig å tenke seg alle skremselsbilder en gjennomsnittlig opplyst norsk familie kan ha mot å bevege seg ut over fylkesgrensen.  Tenk om barna ikke trives. Lurer på om skolen er god nok. Hva om vi ikke får noen venner. Kommer ungene til å lære seg engelsk? Hvordan skal det gå med den som ikke jobber? Og ikke minst: Hvem skal passe på at doen på hytta ikke fryser?

I Sjømatrådet dukker det stadig opp nye stillinger både hjemme og ute. Én av dem som seilte opp var jobben som fiskeriutsending i Singapore. Der hadde vi venner fra før, og vi hadde jo sett at ungene deres virket både harmonisk, veloppdragne og ikke syntes å være særlig traumatisert. Kanskje kunne det være noe for ett år? Ett år måtte det være – maks! Vi måtte jo ha en retrettmulighet. Et år med lidelse skulle vi alltids kunne klare.

Nå har det snart gått to, og vi bor fortsatt i Singapore. Ungene snakker snart bedre engelsk enn norsk, begge lærer mandarin med stor glede, det er venner både for voksne og barn i massevis og hverken ekteskapet eller hyttedoen har frosset. Snarere tvert imot.

Det skal sies at det ikke alltid har vært en dans på roser å sende en 7-åring på skolen og se han stå helt alene og fortapt i skolegården og forsøke å finne ut hvor han skulle og hva læreren har sagt. Men alt slikt er forbigående, og nå loser både 9-åringen og 13-åringen gjester fra Norge verdensvant rundt i storbyen. Ingen tegn til traumer, men mange tegn på trivsel og utvikling.

Jeg skriver dette fordi stillingen min nå er ledig og skal besettes av en ny nordmann. Mange potensielle søkere har ringt og spørsmålene er mange av de samme som vi hadde før vi reiste ut (kanskje med unntak av dette med hytte-doen). Vi nordmenn trives jo så godt hjemme så hvorfor skal vi da reise ut? Grunnene til å reise er så mange: Opplevelser, vekst, familietid, spenning, mestring, kulturforståelse og læring er bare noen. I tillegg kommer en økt bevissthet om hvem du er, hvor du kommer fra, hva du setter pris på, hva du ønsker å gjøre fremover og et klarere bilde av hva som er bra hjemme. Frisk luft, et godt sosialt nettverk, trygghet, oppoverbakker, familie og nabolag.

Jeg tror ikke det finne en fasit for hvordan det går med nordmenn som flytter ut, men jeg vet en ting helt sikkert: De fleste bekymringer blir det ingenting av!

Reis deg opp og reis ut!