Å skape ringer i vannet

Jeg får ofte spørsmålet «Hva gjør egentlig en fiskeriutsending i Norges sjømatråd Jeg skjønner at mange lurer på det. Organisasjonen er unik i verdenssammenheng. Norge er alene om å ha egen virksomhet som jobber internasjonalt på vegne av sjømatnæringen for å utvikle markedene. Sjømatrådet jobber for at norske sjømatbedrifters produkter skal øke i verdi. Vi finansieres av næringen og i dette ligger et stort ansvar. Men også store muligheter!

Merete

Når jeg får spørsmål om hva jeg gjør svarer jeg ofte at jobben min er å skape ringer i vannet som andre kan surfe videre på. Jeg skal få ting til å skje; starte bevegelsen som gjør at vi treffer et stadig større publikum – flere aktører i handelen og flere konsumenter  – og dermed starter en bølge av etterspørsel etter norsk sjømat.

For å ta et konkret eksempel: Forrige uke arrangerte jeg et seminar for konvensjonell bransje i Norge og Italia. Italia er et marked som historisk sett har spist mye klippfisk og saltfisk. Vi har imidlertid observert en nedadgående trend de siste årene. Norge er nå nesten ute av saltfiskhandelen. Island og Færøyene har overtatt dette markedet. Verken Island eller Færøyene har imidlertid satset aktivt på utvikling av markedet. Derfor taper de i dag andeler til andre fiskeprodukter og andre proteinkilder. Dette gir muligheter for de norske produktene. For det første er italienerne glade i hvitfisk og de er glade i konvensjonelle produkter. For det andre har de en positiv assosiasjon til Norge og våre produkter. De foretrekker norsk baccalà (klippfisk og saltfisk) og stoccafisso (norsk tørrfisk). For det tredje har Norge en stor, bærekraftig torskebestand som vi kan tilby i nye markeder. Sist, men ikke minst har Norge gjennom Sjømatrådet midler til å drive markedsføring og kommunikasjon overfor forbruker.

T├╕rrfiskarrangement_Bergen_36

Skal vi klare å utvikle markedet for våre produkter i Italia er vi avhengig av at de italienske aktørene ser mulighetene i de norske produktene. Næringsaktørene må i første omgang overbevises. Bransjeseminaret var et forsøk på å bidra til å overbevise de italienske aktørene. Jeg ville legge til rette for å skape engasjement hos aktørene og å synliggjøre overfor dem at Norge er en partner for fremtiden. Sjømatrådet vil investere i å bygge markedet, sammen med både norske og italienske aktører. Min rolle i dette er med andre ord å være døråpner og fasilitør. De norske eksportørenes rolle er å bygge relasjoner mellom sin bedrift og den italienske næringsaktøren og deretter kunden. Sammen håper jeg at vi gjennom min tilrettelegging har satt i gang noen bevegelser – som gjør at norske produkter når enda flere italienske forbrukere.

Kunne du tenke deg å være med å skape ringer i vannet? Følg med på ledige stillinger her.

Når kan Indonesia bli vårt fremtidige vekstmarked?

I Indonesia bor det svimlende 242 millioner innbyggere. Konsulentselskapet McKinsey anslår at 70 millioner av disse i dag tilhører «den konsumerende klasse», de som har råd til å kjøpe konsumvarer. Ekspertene tror denne gruppen vil være dobbelt så stor om bare sju år. Det betyr mye for produsenter av biler, air conditon-anlegg, luksusvarer, dagligvarer og selvsagt også for oss som jobber med sjømateksport.

Merd

Selv om landet er en av verdens største sjømateksportører, øker importen av sjømat. I dag ligger importen av norsk laks på 2000 tonn i året. Selv om det er en viss vekst, har lakseboomen så langt latt vente på seg. Hva skyldes dette, og når kan Indonesia bli også en asiatisk «laksetiger»?

I Indonesia har norsk laks tre klare ulemper sammenlignet med sine nærmeste konkurrenter. For det første har land som Australia en frihandelsavtale med Indonesia, slik at de kan selge sin laks avgiftsfritt til mega-markedet. Norge er i prosess med sin frihandelsavtale, og når denne kommer på plass vil et viktig konkurrentfortrinn forsvinne.

Den andre ulempen er at Indonesia så langt ikke anerkjent det norske Mattilsynets kontroll med sjømat, og pålagt den karantene i to døgn. Dette er verdifull tid for laksen, som allerede har brukt minst tre dager på transport fra Norge. Karantenen betyr også tid på lager som må betales av importøren. I midten av september var det indonesiske mattilsynet i Norge, og det er håp om at en nylig signert anerkjennelsespakt kan fjerne denne karantenebestemmelsen. Den siste ulempen for norsk laks er kvotebegrensninger, som gjør at en importør har begrenset importkvoter på norsk laks.

Sånn. Det var grunnene til at det ikke har vært eventyrvekst til nå. Nå kan vi skru opp tempoet litt, og se hva som kan gi enorm vekst:

Indonesere er opptatt av trygg mat og har stor interesse for importerte matvarer. Laks skiller seg ut med sin røde farge, er importert og svært godt egnet til sushi i landets mange fremvoksende sushirestauranter.

I tillegg er Indonesia i dag litt som å jobbe med Russland på 90-tallet. Alt er mulig og entreprenør-ånden er stor. For Sjømatrådet og norske eksportører betyr det at det er åpning for å drive offensiv markedsføring og benytte kreativitet for å få pengene til å rekke langt. Så sent som i forrige uke fikk jeg tilbud om å gjøre en av landets største fiskebutikker om til et utstillingsvindu for norsk sjømat. Jeg fikk til og med tilbud om å bestemme navn, dekorere vinduene med Norge-logo og henge opp informasjonsplakater om hvorfor kundene burde velge bare norsk sjømat. Pris: Gratis så lenge jeg kunne bidra med brosjyrer, oppskrifter og ideer til design. Kostnaden skulle sjømatbedriften bære selv.

Indonesiske konsumenter som har råd til å kjøpe importert mat har også råd til å spise sunnere. I landene i øst vil innbyggerne gradvis få økt bevisstheten om sunn mat og viktigheten av å spise mer sjømat. Den norske oppdrettslaksen er kjent som et trygt og sunt produkt som er tilgjengelig gjennom hele året og møter denne voksende interessen for sjømat.

Indonesia

Så langt har Indonesia vært en sovende laksetiger, men om noen år vil veiene være bedre, flyplassen ha  kapasitet til å lande fullastede fly fra Europa og dagligvarekjeder, butikker, femstjerners hoteller og restauranter vil sprette opp som laks i en merd. Da vil behovet for laks fra Norge være det mangedobbelte av i dag og Indonesia vil være vårt nye topp-marked i Asia. Når kommer dette til å skje? Når vil Indonesia være på nivå med Japan og Kina. Mitt tips er at det skjer samtidig som antallet konsumenter når 140 millioner – i 2020.

 

Inn med dommer’n!

En institusjon som Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) er viktig, og kommer til å bli enda viktigere, både for store og små selskap i norsk fiskeri- og havbruksnæring. Derfor gratulerer jeg NIFES med sine første ti år som selvstendig institutt, og jeg sier takk på vegne av Norges sjømatråd og norsk sjømatnæring.

Foto: Marius Fiskum / www.mariusfiskum.no

Norge selger mer sjømat enn de aller fleste land i verden, og vår sjømat eksporteres til mennesker i mer enn 130 land. I tillegg til god sjømat selger vi et løfte til forbrukere over hele kloden om at det de spiser er testet, sunt og trygt. I den viktige formidlingen av fakta og forskning om ernæring og sjømat, er NIFES selve grunnfjellet i  norsk sjømatforskning og formidling. Resultatene av jobben som NIFES gjør, brukes daglig i vårt arbeid med å utvikle markedene for norsk sjømat.

NIFES er som dommeren i et lagspill. Vi i Norges sjømatråd liker å tenke at vi «går på banen» for å vinne verden for norsk sjømat. Av og til er motspillerne en nysgjerrig journalist, en argsint miljøaktivist eller en bekymret forbrukergruppe.

Da er det avgjørende at vi har en «dommer» som NIFES for hånden som har fulgt med i spillet, som er nøytral og kan gi en uhildet dommeravgjørelse. Ikke rent sjelden får dommeren litt kjeft og ikke alltid vanker det applaus. Uten en nøytral dommer som rettleder og dømmer i vanskelige situasjoner går imidlertid spillet i stå, og det blir mer kaos en fremgang. I slike tider er faglige integritet, uavhengighet og høye interne standarder avgjørende for tillit hos de ulike partene.

Samtidig vet alle at en dommer i lagspill som fotball, håndball og ishockey må være i god form. En må trene i og utenfor sesong, publisere nye funn, gi veiledning og anbefalinger til «klubbene», granske videoer av vanskelige situasjoner, ha møter og seminarer – ja, rett og slett drive egentrening.

Slik tenker jeg også det er på NIFES. De er alltid klare til å gå på banen for å gjøre jobben. NIFES er det nasjonale «dommernivået» for ernæring og sjømat, og opererer fra lokaloppgjør i 6. divisjon til eliteserien i Norge. I tillegg har enkelte fagpersoner og toppdommere oppdrag i storoppgjør – ja, nesten som i Champions league, utenfor landets grenser. I oppgjørene kommer timene i laboratoriet, på forskningsstasjoner og bak reagensrør og PC-er til nytte. Alt en har øvd på, alene og med kolleger, kan tas ut i en feiende kronikk i DN, et intervju hos TV2, i en artikkel i et anerkjent magasin eller fra talerstolen på en internasjonal konferanse.

Et moderne forskningsinstitutt som NIFES er og må være i stadig endring fordi våre omgivelser endrer seg. Forventningene fra presse og forbrukere til nøyaktige og oppdaterte faktaopplysninger blir stadig høyere. Bevissthet om sunnhet, helse og kosthold blir stadig større og kravene om dokumentasjon fra våre kunder blir stadig mer omfattende.

På samme måte som stadig flere idretter går mot innføring av målfoto og videodømming, tror jeg derfor at NIFES må ha ressurser til å ha enda flere målinger, større datamengder og ferske tall for både ønskede og uønskede stoffer i sjømaten.  Det er den eneste måte vi kan møte fremtidens utfordringer og sammen nå myndighetens målsetning om å gjøre Norge til verdens fremste sjømatnasjon.

 

Dette blogginnlegget er basert på administrerende direktør Terje E. Martinussens tale i anledning tiårsjubileet til Nasjonalt institutt for ernæring og sjømatforskning (NIFES).