Arena: Norge – Gren: Norsk sjømat

I november i fjor er jeg på vei til Stavanger for å møte et TV-team på 70 franskmenn, seks spente toppkokker og en håndfull norske og franske, strenge dommere. De er her for å lage en episode av det franske programmet der profesjonelle kokker kniver om tittelen årets Top Chef, som gir fulle restauranter for den unge kokken som vinner. Produsenten for Top Chef har valgt norsk sjømat som råvare og Norge som destinasjon når programmet for første gang skal ut av Frankrike.

På vegne av den norske sjømatnæringen og produktene den leverer, er jeg svulmende stolt! Frankrike har en sterk, tradisjonsrik og trendsettende matkultur. Gastronomien er en del av den nasjonale identiteten som franskmenn selv er stolte av. Nå skriver de for alvor norsk sjømat inn i denne tradisjonen.

Vi har et langstrakt land som byr på ferske råvarer fra havet, råvarer som har opparbeidet seg merkevarestatus hos forbrukere og kokker i de mange restaurantkjøkken verden over, i særdeleshet Frankrike. Her er Saumon Norvégienne i en særstilling. Norsk laks er en fisk alle kjenner og har et etablert forhold til. Frankrike er Norges største marked for laks og over 70 prosent av all laks som selges i Frankrike er norsk.

Bare en liten ting, veldig mye er ennå uavklart. Jeg har sendt og mottatt 230 eposter de siste ukene, og vært i videomøter med Paris med et uklart antall deltakere og konklusjoner. Selv om jeg har bodd og studert i Frankrike, blir gjensynet med den franske måten å gjøre ting på, brutal og nesten komisk. Men nå er jeg på vei til Stavanger. Veldig stolt. Lettere forvirret. Men helt trygg.

Vi har nemlig med oss superprofesjonelle aktører på teamet: Innovasjon Norge, Marine Harvest på Hjelmeland, fiskemottaket på Skiftun, Gastronomisk Institutt i Stavanger, kamskjelldykkere fra Kvitsøy, hele Stavanger-regionen samt kokker som Charles Tjessem, Geir Skeie og Eyvind Hellstrøm.

TopChef2

Kvelden før den første innspillingsdagen jobber vi oss gjennom planer og ideer sammen med lederne i TV-teamet. Det viser seg at produsenten har sett reklamefilmene våre i Frankrike «Assiette Norvégienne», som han har sterke og gode assosiasjoner til. Disse filmene er imidlertid spilt inn på Sommarøy utenfor Tromsø. En slik bakgrunn i Stavanger finner vi ad omveier frem til i Ølberg havn. På vei inn i natten går telefonen varm til helikopterselskapet og den rolige og alltid imøtekommende lakseoppdretteren Rolf Berg, som skal ta imot oss dagen etter.

TopChef1

Så er dagen der, som en åpenbaring: Hele teamet på 70 franskmenn og vi nordmenn som bidrar, vet hva vi skal gjøre – og vi gjør det. Formen sitter. Det hele går så utrolig bra at gledestårene presser på!

Kniver og kokker er skjerpet. Sistnevnte henter sine egne norske lakser rett fra merdene, og tilbereder den utendørs i november, på en liten kai i Rogaland.

Etter endt dag med innspilling er det ny runde, men: Ingen vet helt sikkert hva dag to vil bringe. Det diskuteres igjen til langt på natt og vi blir enige, bare noen timer før det på nytt braker løs. C’est parti: Det går på skinner!

Begge dagens konkurranser foregår innendørs. Det er mange følelser i sving hos Top Chef-kandidatene, de er slitne, stresset og mister fokus. Den ene er svært skuffet over egne prestasjoner når han ikke får det helt til med slike fantastiske råvarer som norsk torsk og håndplukkede kamskjell tilgjengelig. Ingen tvil om at Top Chef er god TV!

Og norsk sjømat rykker enda et steg inn i den franske gastronomien.

TopChef3

Verdens beste sjømatnasjon – også i morgen

I dag ble stortingsmeldinga «Verdens fremste sjømatnasjon» lagt fram for Stortinget. Rammene kunne ikke vært bedre: Sjømatrådet rapporterer at nordmenn spiser fisk mer fisk hjemme. Og gledeligst av alt: Sjømatforbruket øker mest hos de yngste. Vi vet at det her skapes gode matvaner som ungdommen tar med seg videre i livet. Til glede for egen helse og for sjømatnæringa.

Samtidig får jeg melding om at EU har behov for 1,4 millioner tonn sjømat ekstra, hvert eneste år framover. Det gir fantastiske framtidsutsikter for en av Norges fremste eksportnæringer. Norge produserer allerede svimlende 36 millioner sjømatmåltider hver eneste dag.

Madrid1

Norsk laks har hatt en eventyrlig reise ut i verden, og global distribusjon, attraktiv pris og produktutvikling har gitt et økt konsum av norsk laks. Den norske torsken er også populær i utlandet. I fjor besøkte jeg Brasil hvor bacalao og norsk torsk får hedersplassen ved alle høytider, og jeg var nettopp i Spania sammen med Norges sjømatråd. Der fikk jeg servert skrei fra Norge, som har blitt en del av tapasmenyen. Likevel må vi erkjenne at vi ikke vært flinke nok til å tilby de hvitfiskproduktene kundene etterspør, verken hjemme eller ute.

Økningen i sjømatforbruket i Norge blir forklart med at fersk fisk er blitt lettere tilgjengelig. Ferdigpakkede fileter gjør det enklere for folk å velge fisk. Vi må fortsette å utvikle produkter som forbrukerne etterspør. Vi må utvikle nye markeder og vi må investere i nye prosesstekniske løsninger. Jeg vil styrke teknologisatsingen i hvitfiskindustrien ved å videreutvikle Marint verdiskapingsprogram.

Industrivirksomhet i et høykostland som Norge stiller særlige krav til markedsorientering og teknologiutvikling. Vi både kan og skal ha en lønnsom fiskeindustri i Norge. Riktignok har vi høyere lønnskostnader i Norge, men vi har også fortrinn som våre konkurrenter bare kan misunne oss: Vi har en enestående råvaretilgang, og vi har kort vei til de viktige sjømatmarkedene EU og Russland. Tilstedeværelse i viktige markeder er helt avgjørende for norsk sjømateksport, og Norges sjømatråd gjør en utmerket jobb som ambassadører for norsk sjømat. Markedsadgang er et prioritert område for regjeringen, og dette skal vi fortsette å jobbe for.

Vi har en vei å gå før vi er i mål, før visjonen om verdens fremste sjømatnasjon blir en realitet. Men at vi kan komme dit, dét tror jeg virkelig på. Ambisjonen om å være verdens fremste sjømatnasjon vil både være til glede for oss selv, ved at denne næringa skal vokse seg enda større og viktigere på kysten, og til nytte for verden, ved å gi mer sjømat og kunnskap som vi vil dele med andre.

 

Fiskeoppdrett – en gammeldags næring?

Etter at den første laksen ble produsert tidlig på 70-tallet i Norge, har vi gått fra et par tusen til vel en million tonn oppdrettsfisk. Dette tilsvarer over 60 prosent av verdensproduksjonen og en eksportverdi på over 30 milliarder kroner. Likevel er næringen fortsatt ung og har et enormt potensial. SINTEF Fiskeri og Havbruk spår at omsetningen i sjømatnæringen seksdobles før år 2050.

For å realisere potensialet må havbruksnæringen møte flere utfordringer. Blant annet må den være attraktiv for den neste generasjon arbeidstakere, og den nye generasjonen må få fornyet sitt bilde av næringen. Mange har i dag en oppfatning om at fiskeoppdrett er et slit langs merdkanten dagen lang, med tunge løft i et fuktig miljø. Arbeidsmetodene oppfattes som gammeldagse og ensidige. Jeg kan herved avkrefte mytene.

Vassbotten3, Arbeidsbåt

Driftsleder Jardar Rysjedal ved Steinvik Fiskefarm tar med den yngre garde på en båttur med en av de nye arbeidsbåtene. (Foto: Firdaposten/AtilÅ).

Min bakgrunn for denne myteknusingen er fra familiens oppdrettsselskap i Sogn og Fjordane, Steinvik Fiskefarm. Selskapet har som strategi å være et av landets ledende oppdrettsselskap på teknologi og moderne drift. Denne strategien vises i praksis blant annet når fisken fôres, via fjernstyring og til sammen 117 kamerapunkt. Hver enkelt merd har to undervannskamera og et overflatekamera hvor man observerer fiskens adferd og appetitt. Både kameraene og fôringen styres fra ett og samme rom på hovedkontoret, flere kilometer unna. Alt dette er blitt realisert ved hjelp av god internettforbindelse og høyteknologisk produksjonsutstyr.

Ole Herman Vokuhl har utdanning innen akvakultur og er en av teamlederne ved Steinvik Fiskefarm. Han har ansvar for fôringen av fisken. (Foto: Egil Aardal).

Ole Herman Vokuhl har utdanning innen akvakultur og er en av teamlederne ved Steinvik Fiskefarm. Han har ansvar for fôringen av fisken. (Foto: Egil Aardal/Ewos).

Dette er bare ett eksempel på at oppdrettsnæringen har utviklet seg til å bli et hav av moderne bedrifter. Det sies at du ikke trenger å kunne danse for å jobbe med dans. Du trenger heller ikke i utgangspunktet være ekstra interessert i fisk for å drive med oppdrett. Etter hvert som den forholdsvis unge oppdrettsnæringen utvikler seg, trenger den spisskompetanse på flere felt. For å utvikle nytt og nødvendig produksjonsutstyr for fremtiden, trenger næringen gode ingeniører. For å produsere riktig, sunt og bærekraftig fôr, trengs dyktige biologer. For å sørge for at alt utstyr fungerer slik det skal, trenger man dyktige elektrikere og mekanikere. Og slik fortsetter det!

Steinvik Fiskefarm har også et visningssenter som er åpent hele året for besøkende som ønsker å få innsikt i hvordan dagens oppdrett drives. Jeg håper mange unge besøker dette eller andre visningssenter, eller på andre måter skaffer seg kunnskap om dagens havbruksnæring. Resultatet vil garantert bli et fornyet bilde av en høykompetent næring med framtid.

Historien til Steinvik Fiskefarm er fremstilt på veggene ved visningssenteret slik at interesserte kan komme å se hvordan oppdrettseventyret startet og hvordan driften fungerer. (Foto: Firdaposten).

Historien til Steinvik Fiskefarm er fremstilt på veggene ved visningssenteret slik at interesserte kan komme å se hvordan oppdrettseventyret startet og hvordan driften fungerer. (Foto: Firdaposten/AtilÅ).

Daglig leder for visningssenteret ved Steinvik Fiskefarm, Anne Karin Vassbotten viser hvordan vi med undervannkameraer kontrollerer fiskens appetitt og adferd i merdene. (Foto: Firdaposten).

Daglig leder for visningssenteret ved Steinvik Fiskefarm, Anne Karin Vassbotten viser hvordan vi med undervannkameraer kontrollerer fiskens appetitt og adferd i merdene. (Foto: Firdaposten/AtilÅ).

Til kamp mot CUPCAKES – ta deg en bolle!

Creative commons bilde lånt fra misscreativecakes  på Flickr.  http://creativecommons.org/licenses/by/2.0/

Creative commons bilde lånt fra misscreativecakes på Flickr.
http://creativecommons.org/licenses/by/2.0/

I Norge har vi kommet langt når det gjelder likestilling. Jenter som vokser opp, har drømmer og ambisjoner for livene sine. Unge kvinner markerer seg med å være i flertall på universiteter og høyskoler, og de gjør det godt. Oppfølging av barn er et familieprosjekt, de unge fedrene tar sin del av jobben.

I Sjømatrådet  mener vi oppriktig at det er en god nyhet når unge arbeidstakere forteller at de trenger mamma- eller pappapermisjon. Vi gleder oss sammen med de blivende foreldrene, og vi har lært oss å betrakte en permisjon som en mulighet for andre til å prøve seg på nye utfordringer. Det er en god måte å bygge kompetanse på.

Slik er det ikke i alle marked vi jobber i. Merete, vår utsending til Italia, fikk nylig beskjed om at reklamebyrået vårt måtte skifte kontaktperson på grunn av graviditet. De beklaget det inntrufne på det sterkeste. Merete responderte med å gratulere med de gode nyhetene.  Dette førte til en overstrømmende takkemail fra øverste leder i byrået.  De hadde åpenbart forventet en misfornøyd kunde, ikke gratulasjoner. For oss ble dette en god påminnelse om å ikke ta likestilling for gitt.

Tidligere markedsdirektør i Norges sjømatråd, Merete N. Kristiansen. Nå fiskeriutsending i Italia.

Tidligere markedsdirektør i Norges sjømatråd, Merete N. Kristiansen. Nå fiskeriutsending i Italia. Foto: Killian Munch (c) Norges sjømatråd.

Vi skal være glad for det vi har oppnådd. Fra et HR-synspunkt er jeg likevel en smule bekymret. Jeg  opplever at jo mer krevende og attraktive stillingene er, for eksempel  stillingene som fiskeriutsending, desto lengre blir det mellom de kvinnelige søkerne.  Vi er opptatt av å ha en god kjønnsbalanse, og vår erfaring er at når vi leter godt, så finner vi svært flinke kvinner. Men vi skulle gjerne hatt ennå flere på søkerlistene.

Det er her cup cakes kommer inn i bildet. Det er god grunn til å bruke 8. mars til å feire at mennene er kommet på banen når det gjelder å ta ansvar for barn. Men jeg uroer meg for at når én hindring er ryddet av veien, så kommer det en ny seilende inn fra sidelinja. For eksempel cup cakes! Hvem ser for seg en travel direktørpappa som står bøyd over kjøkkenbenken og dekorerer små forseggjorte kaker som det tar et øyeblikk å spise opp på morgendagens møte i foreldregruppa til poden i fjerde klasse?

Så unge kvinner – vær på vakt ! Det er «noen» der ute som er gode til å skape nye trender, nye krav som skal oppfylles – krav som virkelig krever sin kvinne. Ikke la dere distrahere, hold målene i sikte, rydd bort det som ikke er viktig og husk hvor gode dere faktisk er til det dere har lært dere gjennom studier og andre erfaringer.

Hjemmelagde cup cakes kan jeg spise dersom jeg er helt sikker på at bakeprosessen har gitt glede og atspredelse for bakeren. Hvis ikke fortrekker jeg boller kjøpt på nærmeste dagligvarebutikk!

 

Kultur for sosiale medier

GodfiskFBDa Godfisk ble nominert til prisen for årets Facebook-side, blogget min kollega Ragnhild Dahle Heen om hvordan vi snakker i sosiale medier. Det ble ikke førsteplass, og jeg vil både gratulere og lære av siden som gikk helt til topps. Fornøyd med nominasjon og diplom vil jeg i dette blogginnlegget reflektere om hvilken kultur som preger organisasjoner og bedrifter som lykkes i sosiale medier. Kort oppsummert tror jeg disse bedriftene preges av mot, raushet, ledelse og glupe hoder.

Mot handler om å forsøke, lære og dele. Jeg fikk nylig referat fra et foredrag for næringslivsledere om sosiale medier. Et av rådene til lederne var å holde seg utenfor inntil de kjenner verktøyene og kommunikasjonsformen. Selvfølgelig bør både ledere og ansatte tenke over hvilke mål bedriften har med å bruke sosiale medier, hvordan den skal jobbe – og om bedriften har menneskene og tiden som skal til. Jeg ville imidlertid vært svært forsiktig med å gi et generelt råd om å holde seg unna sosiale medier inntil man behersker dem godt. Konsekvensen av å følge et slikt råd er at man aldri kommer i gang.

Da har jeg mer sans for den metaforen som Øyvind Solstad brukte i mange år, om å komme seg ut i vannet. Det er der du ser at det er mye du ikke vet at du ikke vet. Det samme motet tar vi med oss når det kommer nye sosiale kanaler eller de eksisterende introduserer nye funksjonaliteter eller endrer seg. Det er kun ved å forsøke vi erfarer hvordan vi kan utnytte endringene for å skape mer og bedre dialog med vårt publikum.

Motet til å forsøke, lære og dele vokser best i rause organisasjoner. I slike organisasjoner er det morsomt å lykkes og menneskelig å feile, såfremt begge deler følges opp av evaluering. Juryen for kåringen av beste Facebook-side under årets Social Media Days, har blant annet lagt vekt på engasjement og dialog, samt at siden tilrettelegger for «word of mouth» og spredning.  For å forvalte og jobbe etter slike gode prinsipper, er det viktig å kjenne sin målgruppe og hva som engasjerer dem. Utgangspunktet kan vi lese oss til. Inspirasjonen kan vi nok få av andres erfaring. Det meste kan vi imidlertid bare lære ved å være i løpende dialog med våre egne venner.

Ledelsen er sentral i å skape en slik kultur. Uten ledere som selv tror på det og deltar for å forstå, vil ikke arbeidet i sosiale medier bli prioritert eller anerkjent i organisasjonen. Slike ledere som går foran finnes det heldigvis også i vår organisasjon. Jeg sier heldigvis, for engasjementet for arbeidet i sosiale medier ville nok dalt raskt hvis vi som står i det, måtte forklart og forsvart tidsbruk og prioriteringer.  Vi har derimot eksempler på ledere som både til sine lederkolleger og øvrige ansatte forankrer og demonstrerer hva det vil si å være i front i den digitale utviklingen, sist demonstrert da vi i Sjømatrådet i fjor lanserte vår egen bedriftsblogg.

Blogg

Et viktig trekk i rause organisasjonene jeg snakker om her, er at den enkelte anerkjenner og bruker hverandres kunnskap og faglige styrker. Når to glupe hoder stikkes sammen, blir resultatet ofte mer enn dobbelt så bra! I utviklingen og den daglige driften av Godfisks Facebook-side er vi flere involverte. Felles for oss er vilje og evne til å leve digitale liv, for arbeidet i sosiale medier legger beslag på tid, og slett ikke bare mellom 08:00 og 16:00. Utover dette er både den visuelle, kreative og artistiske venstre hjernehalvdel samt den språklige, analytiske og logiske høyre hjernehalvdel godt representert.

Arbeidet på Facebook er blitt vår organisasjons Corpus Colossum: Stedet der hjernehalvdelene møtes og arbeider i harmoni. Resultatet er både faglig utvikling for den enkelte, og forhåpentlig en Facebook-side med stadig bedre innhold.