Reiseplanlegging til steder uten flyplasskode

På jobb i Sjømatrådet er man konstant på reise. Det kan være at vi må ut i markedet og følge opp en butikkampanje, gjennomføre en markedskartlegging eller kjempe for bedring i handelsvilkårene. Eller for å møte norske eksportører der de treffer sine kunder. Det å vinne verden for norsk sjømat krever tilstedeværelse der det skjer, men det er ikke alltid at kropp og sinn må være på samme sted. Ofte er den mentale reisen vel så viktig som den fysiske forflytningen. Mange av Sjømatrådets oppgaver må løses ved å sette seg inn i de praktiske, kulturelle og relasjonsmessige forholdene i det markedet det gjelder. Dette gjelder spesielt oppgaver knyttet til markedsadgang og beredskap, der mye av jobben skjer gjennom å holde en lav profil og tilpasse verktøykassa etter målsetting og de lokale omgivelsene.

Innimellom blir vi bedt om å reise, og da gjerne til steder uten flyplasskode og mobildekning. Verbale billetter utstedes ofte uten særskilt kunnskap om reiseplanlegging eller erfaring fra tradisjonell reisebyråaktivitet. Dette er for all del ingen hindring siden det oppveies med en solid porsjon innsikt i hvordan ting henger sammen og, ikke minst, synspunkter på hva Sjømatrådet burde gjort.

For en tid siden fikk jeg nettopp en slik verbal billett, med utgangspunkt i en beredskapssak. Han som utstedte billetten var skikkelig forbannet på både det han mente vi hadde gjort, burde gjort og kunne gjort. Det var, for å si det mildt, noe lyrisk i tonefall og med adjektiver plassert slik at alle, uavhengig av norskkunnskap, ville forstått alvoret. For de som har erfaring med en skikkelig kraftsalve fra yttersia, så vet de at det kan ligge mye poesi i en slik fremføring. Poesien til side, det var mye tragedie som ble kommunisert over hva Sjømatrådet sto for og hadde gjort. Ord som katastrofe blir ikke dekkende i denne sammenheng og ordet «inkompetent» ville knapt dekke knehasene i beskrivelsen av vårt kunnskapsnivå. Vi i Sjømatrådet, og undertegnede spesielt, manglet fullstendig forståelse for hvordan merkevaren norsk sjømat skulle bygges.

Uansett hvor mye en har på hjertet så må jo de fleste av oss trekke pusten en gang i blant, og nettopp på grunn av denne livsnødvendige aktiviteten ble monologen til en samtale. Vårherre skal ha takk for at min venn ikke var utrustet med den unike egenskap å kunne prosedere på både ut- og innpust.  Av og til er det nesten for galt å ødelegge en god diskusjon og opphetet sak med fakta, men siden det ville tjene både renommeet til Sjømatrådet og forståelsen til min samtalepartner, så kastet jeg meg inn i dialogen. Med et par kjappe setninger fikk jeg forklart at vi i løpet av helga hadde klart å unngå at den aktuelle saken hadde blitt et oppslag i riksmedia her hjemme. Vårt arbeid bak kulissene og fiskekassene hadde ført til at norsk sjømat ikke var blitt direkte knyttet til en negativ mediesak. Av og til er det oppbyggende å bare sørge for at andre ikke river ned. Min lyriske reiseplanlegger var ikke klar over hvordan vi hadde navigert saken mellom eksperter, nasjonal media og våre «egne inkompetente» ressurser. Han kunne ikke vite, for dette ble utført bak kulissene og under radiotaushet.

Norges sjømatråd: Foto: Marius Fiskum © Norges sjømatråd

Utgangen av samtalen ble en helt annen enn inngangen. Reisen til plassen uten flyplasskode og skiføre var kansellert og tilliten til Sjømatrådet var gjenopprettet. Uten at noen trengte å si det i klartekst var konklusjonen at merkevarebygging også kan skje i det skjulte gjennom målrettet beredskapsarbeid.  Det er ikke like mye poesi i en slik konklusjon, men det var på mange måter en åpenbaring for min taletrengte venn: Næringens beredskapsarbeid gjennom Sjømatrådet var faktisk en merverdi som kunne brukes kommersielt opp mot kundene ute i markedene. Dette var noe konkurrentene ikke hadde.

Sjømatrådet trengte ikke lenger å reise noe sted, vi var ønsket velkommen hjem igjen!

Legg inn en kommentar